Fargefjernsyn

Jeg har en kompis som en gang i tiden kalte seg Svennedine Svennedane.
Onde tunger hevder at han er dobbeltgjengeren til Narit Preivik og en viss likhet finnes, det er ikke til å komme utenom.
Han er en veldig morsom fyr å henge ut med - han er grunnlegger av 'Den fjerne kjerne' - og har den vidunderlige egenskapen at han får meg til å le helt ned i bunnen av brystet.

For ti år siden hadde en felles bekjent av oss kjøpt seg nytt fjernsyn - det var av det dyre slaget - og grafikken var såpass imponerende at det fikk Svennedine til å utbryte : 'DET E FAEN' KLARARE ENN VIRKELIGHEDEN'!

De som henger på 'lyd og bilde-bølgen' har byttet fjernsyn mange ganger etter det og hvem vet? Kanskje virkeligheten fortoner seg enda mer uklar iforhold til den superhd-megapikselplasma-oppløsningen man kan få for så mange tusenlapper man vil i dag.
Selv gir jeg faen.
De gangene jeg kjøper duppeditter som koster mye penger så går jeg fort lei av å prøve og feile når jeg forsøker å få dem til å fungere.
Dessuten er jeg ikke tilhenger av å kaste ting som virker. Jeg har fått mye tyn for TV'ene jeg har hatt oppigjennom - særlig husker jeg at Åsbjønn hadde et 'dagen derpå - show' hvor han spurte et titalls ganger : 'NYE TEVE? HÆHÆHÆHÆHÆ'! Det tok jeg ikke så veldig tungt.
Jeg liker fjernsynsbildet som jeg liker virkeligheten: skjev og kornete og smått absurd.