Loudtalkers.
Det er fint å skrive blogg.
Det er som om jeg og dere har en konstant diskusjon gående.
Men så er det jeg som bestemmer hva vi skal snakke om. Ikke ulikt når jeg er på fest.
Som regel vil jeg bare fortelle de samme anekdotene omogomogomigjen. Ganske likt når jeg er på fest det også.
Jeg tror at dette er noe jeg har etter min far. Jeg kan altså ikke klandres ettersom jeg er genetisk belastet. Far har hatt det samme repertoaret av vitser de siste 40 årene, og så husker han ikke alltid hvem han har fortalt dem til før.
Mor har hørt de fleste, for å si det sånn. Og så snakker vi ganske høyt. Men det er ikke fordi vi er tunghørte, men fordi det er den eneste måten å være sikker på å bli hørt.
Men som regel er det ikke vondt ment.
Kommentarer
hive seg frempå, å snakke på inn og utpust.
Den som er så heldig å ha det i genene sine er
dobbelt heldig.
Så får det heller våge seg at det blir hakk i plata.
historier om både et og hint uten å bli rettet på. Og røyke den ene malboroen etter den andre .
Say no more bro.
Når han så, omsider våkner og vil ha med seg et eller annet fruentimmer i en smektende klinas, så takker hun nei, for da har hun vonde føtter. Og når føttene er vonde ,ja da kan det være det samme med alt.
Så sittr han der da og henger med nebben.
Velforjent, ja det syns nå jeg.