For en neve pesos/hest er best.

Det bærer mot en ny overtidsnatt og det trenger jeg fordi økonomien min er på ville veier om dagen.
Jeg har ingenting i mot å jobbe ekstra. Det jeg derimot er mindre begeistret for er at jeg merker en slags grådighet gror i meg. At jeg kaster meg over enhver mulighet til å dra inn noen ekstra pesos.

'Folk i hestemiljøet er lei seg' står det å lese i norske nettaviser.
Det er selvsagt den dopede gampen som bidro til norsk OL-bronse som er årsaken til at de er triste.

Selv kjenner jeg at jeg har en hel del fordommer mot 'folk i hestemiljøet'.
Dumme, rike små mennesker fra Blærum med hvite tights og små røde jakker.
Jeg antar at man må ha et minimum av tyve år som medlem i Penny-klubben og et rulleblad som viser adel i fire slektsledd/subsidiært multimillionær i to for å bli med i dette fellesskapet.
Å jukse i konkurranser er ikke lov for dere heller.

Egentlig liker jeg ikke hester så godt heller. Som barn hadde Bergljot og jeg aksjer i fritidshesten Frøya som var av rasen islandshest.
Denne gampen var full av faen og hver gang vi skulle ut og ri utviste hun stor kreativitet og innsats i å kvitte seg med de plagsomme små menneskene som satt på ryggen hennes. Blant annet led hun av innbilt vannskrekk og nektet å krysse selv den minste sildrebekk.
Ved et par anledninger hoppet jeg opp på ryggen hennes fra Farmors garasjetak og da styrtet hun avgårde mens hun steilte og slo med hovene.
Hun vant hver gang.
Luktet hest gjorde hun også.