Et ballespark fra Fyfylke.

Jærbuen er et folkeslag jeg har grunnleggende fordommer mot. Jeg må nesten understreke at dette er en grov generalisering og ikke et utfall skrevet for å ramme min bror eller hans kjæreste(det er ikke dere jeg snakker om).
Det er noe med jærbuens vesen som gjør han til en slags lokal variant av Amerikaneren.
For alt er så stort på jæren at det later til å ha avlet fram et folkeferd som er breialt og selvforherligende. Man kan se det på måten han vralter avgårde på. Man hører det på måten han snakker på, han liksom drææge på oorå. Han pleier å stønne litt når han slipper kroppen sin ned i godstolen. Han er nesten manisk optatt av å ha 'flest kye og stysst løa og traktor me mest hesta'. Han smykker seg med å være arbeidssom, og han nærer en voldsom skepsis til offentlige reguleringer og inngrep av alle slag. Han liker ikke bomringer. Jeg liker å tro at jærbuen en gang var som alle oss andre, men så vokste han seg så stor og tjukk og selvgod, at han ble liggende og surre i sitt eget fett.
Men naturen på Jæren er veldig vakker og lyset er fantastisk.