Om å se seg selv utenfra del 1.

Hvis jeg hadde fått en krone for hver gang jeg har møtt meg selv i døra, så hadde jeg ikke vært en forgjeldet, middelaldrende mann i dag. Vel, jeg hadde vel fortsatt vært i middelalderen, men gjeld like under millionen ville jeg ikke hatt.
Ofte er det slik at vi i ungdom, og i enkelte tilfeller langt inn i voksen alder forsøker å lete oss fram til hvem vi egentlig er. Vi gjennomgår hamskifter, og påvirkning fra omgangskrets og omgivelser kombinert med opprør mot det bestående (i varierende grad) er avgjørende for hvem eller hva vi forsøker å være.
Det er på tide å åpne skapet og sannelig: ut raser det ene skjelettet etter det andre. Fra jeg var veldig liten, og fram til jeg var omtrent sytten år ønsket jeg intenst å være indianer- i mitt store, tomme hode hadde jeg til og med tatt navnet 'Mangas'-etter den legendariske Apache-høvdingen Mangas Coloradas. Jeg var veldig opptatt av skytevåpen, leste alt jeg kom over av western-litteratur, og tidlig i tenårene var jeg fast bestemt på at jeg skulle reise til USA og kjempe på indianernes side i kampen mot den hvite mannen.Jeg ville ta skalper, og leve blant de røde.Ugh! Det faktum at jeg var en blåhvit stuegris som ikke var særlig opptatt av å leve i pakt med naturen var ingen hindring i mitt hode. Ei heller at jeg var drøyt hundre år for sent født. Ikke var jeg særlig smidig heller- min far hadde faktisk også et indianernavn på meg:'Indianeren Snublefot', sa han- og så lo han høyt. Jeg tror det holder med selv-utlevering for i dag. Det er slett ikke umulig at jeg plukker opp tråden senere.