Og litt til

Etter at far døde, døde en del av skrivegnisten min også. Kanskje fordi mange ting blir så små og ubetydelige sammenlignet med døden. Sorgen sitter fortsatt tung i brystet. Noen ganger løser den seg opp i tårer. Jeg leser ei fin bok nå: 'Før jeg brenner ned' av Gaute Heivoll. Den er delvis selvbiografisk. Jeg kan så lett relatere meg til outsider-rollen fortelleren beskriver igjennom oppveksten i et lite bygdesamfunn. Og sinnstilstanden, frykten for å gjøre noe 'galt'. Konsekvensene av det. Hele boka dirrer. Fra første setning. Anbefales på det sterkeste. Det var mens jeg leste i den - på båten i morges - at jeg plutselig fikk det for meg at jeg skulle begynne å skrive dagbok. Jeg har jo prøvd det før en gang, men som noen av dere kanskje vet, så kulminerte det i at den forsvant, for siden å bli gjenfunnet under senga til lillesøster Frekkesen. Dagboka til en atten år gammel bror, som attpåtil er i det millitære, og som attpåtil er stormforelsket, det må ha vært snadde...

Meldte med Erland på telefonen i går, og antydet at vår støyende kjernefamilie var på husjakt i byen igjen. Han svarte: BØNDER I BYEN. WHAT THE FUCK? VA DET IKJE SÅ STAS Å BO I HAKKEBAKKESKOGEN LIKEVEL? Et høyst relevant spørsmål som jeg foreløbig vil la stå ubesvart. Men så har vi altså vært og kikket litt, da. Alt koster skjorta, helsetrøya og boxershortsen, og i vår prisklasse er det ymse å velge i. Den boligen som har gjort mest inntrykk så langt er et stort rekkehus/oppussings/renoveringsobjekt oppe i Svæn Foins på rekkefaret. Det var ikke kommet inn noen bud, så vi tenkte at hvis vi fikk det billig så kunne vi pusse opp for resten. Rållså ordnet det slik at megleren skulle putte nøklene under matta, men da vi kjente på klinka var ytterdøra ulåst. Og ikke nok med det. Stuevinduet var knust. Men vi gikk inn, og en eim av gammal røyk og noe udefinerbart reiv i neseborene. Lars Magnus og svogeren hans var med som bygningskyndige. I det ene hjørnet av stua sto et stort stereoanlegg og...

I går var jeg i et stort basseng med Endre for første gang. Det var Einstein og hans 4-åring og, Endre og jeg. Ingrid var på spel med Rållså. Det begynte ikke så bra, da Endre avslo sjokoladen han ble tilbudt fra unge Hetle med et bestemt 'NEI!' utenfor svømmehallen. For understreke alvoret kastet han smilen i bakken. Jeg syns igrunnen at han tok møtet med offentlig garderobe ganske bra. Det var noen andre folk der også, men ikke veldig mange. Og da vi hadde skiftet til badeantrekk og spylt oss i den litt for skarpe og litt for kalde stråla fra sparedusjen, var vi klar for bassenget. Det ble forøvrig ganske lett å se hvem som hadde vært i Tyrkia i to uker, og hvem som hadde vært på Sørpis i et år. Endre var litt usikker til å begynne med. Jeg satte han oppi en badering og lot ham flyte litt, men det ble for skummelt. Det ble bedre da vi gikk over på grunna og han kunne stå bunnen selv. Da kom smilet. Og så ville han ha allslags leker som fløt rundt, og da ble det pappas jobb å ...

Det var vel en måned siden at jeg fikk en mail der det sto noe om eksamen. 'ALLE HJELPEMIDLER TILLATT'. Minus mobiltelefon og internett. Jahaha? Bra eller dårlig? Det det ikke sto var at hjelpemidlene 50/50 og 'spør publikum' også var fjernet. Ville det hjelpe meg å ha bøkene med? Det var så lenge siden jeg hadde hatt heldagsprøve at jeg hadde glemt følelsen. Det er mange ting som ikke har forandret seg på alle disse årene. De overnervøse pensjonistene som fungerer som vakter er én ting. Hun som var 'leder' for dette aldrende waffen ss befalte oss alle å skru av mobiltelefonene og legge dem helt ned i sekken eller lommen. Allerede et kvarter før eksamen skulle begynne. Vi var alle potensielle juksemakere. Vi satt i en svær sal. Kommende slaktere og pølsemakere og undevannsoperatører og Lars Magnus og jeg. Multiheldagsprøve. Og jeg var helt kvalm av all gruingen. Og så fikk vi oppgaven og det kjentes som grunnen forsvant under meg. Og mens jeg dalte tenkte jeg og...

Jajaja. Rock eller rus, litteratur eller familie - det vil alltid være kraftfôrbransjen som står mitt hjerte nærmest. Det er derfor jeg styrer mot en eksamen i det superspennende faget logistikk om kun kort tid. Når vi først snakker om logistikk: Her har vi en timegammel historie fra påkeharens dagligliv. Siden Rållså jobber i dag, har jeg tatt lørdagshandelen på egenhånd. Det innebærer visse utfordringer. Tidligere har jeg tatt tvillingvogna og stroppet fast Ingrid og Endre, og så har jeg hatt ei korg ved siden av som jeg har puttet matvarene oppi. Men i dag var lista temmelig lang. Siden det regnet. Og siden jeg tok rållsings på ordet om at det 'gikk fint' å ta begge i ei handlevogn. Til hennes forsvar skal det sies at jeg ikke hørte veldig godt etter. Det regner godt i dag. Slik det alltid gjør når Jørpiser planlegger felles sosiale utendørs arrangementer. Det var enda et argument for å droppe vogna og ta bilen. Så slapp jeg å ta på børnene regnklær. Jeg lempet dem inni - fy...

Det er rart å sitte hjemme og blogge klokka åtte en Fredagskveld. Fredag er Timmytid. Men siden min hjertens kjær jobber kveld så er det jeg som er vokter av arvingarna. Jeg har vel nevnt at jeg putler og leser litt om dagen. I går fullførte jeg min tredje Cormac McCarthy - bok. Den bærer tittelen 'ikke et land for gamle menn' og den er vel den av de tre jeg har likt best. Den er ultramacho. Blodet flyter fritt fra første side og forfatteren sparer aldri på detaljene. Det jeg liker aller best er fortellerstemmen. Den indre monologen fra bokens hovedperson. Han er sheriff. Han elsker kona si. Men narkotraffikken blir for mye for ham. All volden og drepinga. Tilfeldighetene vil dit hen at jeg rotet i bokhylla hjemme etter noe nytt lesestoff og der kom jeg over ei bok som jeg hadde hørt om i bokprogrammet på NRK. Denne heter 'La meg synge deg stille sanger' av Linda Olsson. Den er absolutt lesbar. To kvinner som blir venninner en gammel og en ung. Den gamle forteller den u...

...moro vi har fra morgen til kveld. De fleste av mine lesere er kjent med mitt anstrengte forhold til nasjonaldagen. Kombinasjonen salutt/flagg/bunad(er)/falsklydende messingblåsere/tvangssosialt samvær er - synes dere uutholdelig er et sterkt uttrykk? Nå har jeg imidlertid stelt meg slik at jeg må delta. VI må delta. For det er jo så kjekt for ungene. Da så. Ungene så unektelig ut til å trives de. Men sammen med bestefar trives de overalt. Endre våknet klokka halv to i natt og gråt sårt og høyt. Han gjør aldri det ellers. Blame it on the boogie. Jeg lovet ham i mitt stille sinn: 'dette, gutten min - dette skal du få slippe å oppleve igjen.' Bare skryt, selvsagt. Jeg leste en plass at unger i en spørreundersøkelse hadde plassert 'sytta' godt nede på lista - etter både St. Patrick's day og Langfredag - og gud vet hva. Så hvorfor gidder vi? Heldigvis har vi bare tolv-tretten år igjen.