Og litt til

Når ein har vore saman  i over tjue år, så er det der med å kjøpa gode presangar til jul og fødselsdagar noko som ikkje vert lettare. Eller det er i alle høve mi erfaring.  Det varierer nok ein heil del kva forventningar ein har til gåver, både dei ein gjer og særleg dei ein får.  Kva slags type par ein er vil sjølvsagt bety noko. Ei god gåve KAN vera ein fin måte å seia til den andre at ein set pris på hen. At ein ser henne eller han. To gonger var eg med far min på julegåvehandling på litla julafta.  Gåva til mor var  den einaste julegåva som var hans ansvar. Begge gongane var det noko dyrt og stort og blankt frå ein gullsmedbutikk. Begge gongene var det suksess heime hjå mor, og mor var vel verdt dei blanke tinga, det er det ikkje tvil om. Eg kjøpte drill til Rållså ein gong. For det var det ho ønska seg. Sa ho. Det som er Rållserauå og meg sin felles plattform, før ungar og hus og alt det der som fort vert hovudprosjekt og vel så det, det er musikk, tekst, h...

Dotter mi Ingrid har i lengre tid vore på meg om at det kjem ein film om Bob Dylan, og om ho og eg kan gå og sjå den. Det var lett å seia ja, kjenna seg som utvald. Me har band i musikken, Ingrid og eg. Årsaka til at ho er så oppteken av akkurat denne filmen er at han som spelar hovudrolla er ein som ho skal gifta seg med, men som diverre er oppteken akkurat no, med ein Kardashian, som ho seier, utan at eg på førehand greier å plassera korkje skodespelaren eller kjærasten hans. Ho har gledd seg slik til denne filmen, at ho har høyrt seg opp på songane til Dylan, og rett som det er høyrer eg henne etterlikna gnauringa til songaren, How does it feel, syng ho med augo litt igjen, og eit lurt smil kring munnen. Ingrid hentar sin informasjon på Tik Tok og SNÆP, og kanskje Instagram, kva veit vel eg. Denne filmen, som heiter A complete unknown  hadde premiere over there i fjor alt. Dottera seier han har fått Oscar-nominasjonar. Eg har ikkje lese noko om han i norske nettaviser, dei venta...

Prosjektet med å laga ti bod for korleis ein skal te seg på konsert - det viste seg å væra for ambisiøst - kunne vore kokt ned til eitt: Ikkje vær eit rasshål. Som dei fleste har fått med seg, så har det kome snø på sørvestlandet, blitt mildt og kaldt om ein annan, og Bjørnstjerne Bjørnsons vert ikkje prioritert for brøyting. Eg vil mest seia ignorert, og det same gjeld nabogatene, som og heiter noko med forfattarar, Sigrid Undsets og Jonas Lie, og jah - same kan det vel eigentleg væra. Natt til fredag arbeidde eg natt, og då eg kom heim klokka ti over seks på morgonen - i trekkoppbilen - freista eg å ta fart over issvullen for å få parkert langsmed hekken vår, og vart sitjande fast med buken, halvt uti vegen. Stuptrøytt og irritert freista eg å ta meg laus i begge retningar, sette tilog med køyretyet i gir medan eg dytta, men dei små trillebårehjula vart ståande og spinna hjelpelaust, og bilen kom korkje eine eller andre vegen. Mens eg styrte på kjørte det to bilar forbi, den eine var...

Etter at Endre blei Hardcorepønkevokalist har jeg vært publikum på konserter jeg har liten eller ingen erfaring med fra tidligere. Jeg har fått nærkontakt med personer som bedriver noe som kalles moshing . Jeg har ikke noe godt ord for det på norsk. Elting? Poging? Halvslåsting? Wikipedia:   Moshing (also known as slam dancing or simply slamming) [1] is  an extreme style of dancing in which participants push or slam into each other . Opp og ned til musikken. Det er jo ikke for gamle folk, det der (hvis man da ikke er fan av gladvold, eller har evne og vilje til å sleppe seg løs på denne uhemmede måten). Jeg har sett sønnen kaste seg ut fra scenen underveis og dyttet i de ivrigste der fremme, mens foreldregenerasjonen skrekkslagne har trukket bak og ut til siden for å unngå knekte lårhalser eller lignende, eller kanskje i frykt for å falle over ende og ikke klare å reise seg opp igjen. Det skaper unektelig en deilig energi, men det er litt som med strippeklubber: Ikke for ...

 Vask deg før du går ut Vask deg før du går ut Vask deg før du går ut Vask de jævla rastaflettene For du e kje aleina Og det e ufyseligt å stå i gøysen såpa vatn sjampo reine brallor konsert

 Dersom disse budene skulle vært i en prioritert rekkefølge, så ville nok dette være det overordnede. De to første er litt sånn kantete og gubbete i stilen, men mye av magien med å gå på en god konsert ligge i det publikum klarer å skape sammen med artisten. Vær snill. Ser du noen rundt deg som sliter, mister balansen, eller faller i fylla - hjelp dem opp.  Slipp dem bakover. For noen uker siden hørte jeg dokumentaren om ulykken under Pearl Jam-konserten på Roskildefestivalen i 2000, der flere mennesker døde under press fra en stor folkemengde. Den er veldig god, men fæl også. Pass på hverandre,

Konsertgjengerens andre bud. Legg ned telefonen når du er på konsert!  Er det til sjenanse for andre (og det er det), så er det dårlig stil å stå og filme. Lurer du deg til et bilde et kort sekund - ok - men ellers....Live er live, og dårlige konsertvideoer filma med mobiltelefon finnes det allerede alt for mye av. Reaksjoner som er ok i forhold til overdreven mobilbruk på konsert: - Kjeft - Øl i nakken - Lårhøna - Skulder mot skulder - Merrabett (kjapt klyp på innsida av låret).

  1: Hold kjeft når konserten har starta. Må du absolutt si noe - pell deg ut av lokalet og bli der til du er ferdig. Denne regelen er absolutt, det er ekstremt dårlig stil å stå og jabbe med sidemannen(eller kvinnen). Min erfaring er at det er verst med godt voksne mennesker på folkafest , som oftest med høy promille. Det er lov å hysje på sånne mennesker. Virker ikke det: prøv en god gammeldags skulder mot skulder.

 Jeg så Smokie i Kongeparken en gang. Jeg var ung og dum og trengte pengene. De fleste av oss hadde dessuten dårlig smak på åttitallet. Dette må ha vært en av mine første konserter. Kanskje bortsett fr Bjøro Håland på Samfunnshuset på begynnelsen av åttitallet. Jeg lurer på om han var skalla allerede da? men det får vi vel aldri vite. Den hvite Cowboyhatten hans var som skrudd fast over øyenbrynene.  Men for en sanger han var! Javel. Jeg har blogga mye om konserter også, fra begge sider, De fleste ganger er jeg mett etter en times tid. Men slett ikke alltid. Da vi ankom Sentrum Scene, var vi relativt seine, og Johnnie og jeg og Morten ble nødt til å halvt presse oss inn i sonen, og til slutt fant vi trappene, stilte oss der, og etter noen minutter kom det en fyr og stilte seg foran oss. Greit nok, tenkte jeg. Han er jo ikke så høy. Han VAR virkelig ikke så høy. Han hadde et nokså stort, svart skjegg, og en hel stakk av dreadlocks som han hadde kveila sammen oppi et tørkle. Og ...

Vi suser igjennom Ryfylke, forbi Døvik, Randøykrossen, Askvik, Kleppa og ned Pundsnesbakken til ferjestøa, og når tipåhalvelleveferja med grei margin. Vi er lasta med instrumenter og LP-plater og T-skjorter, og lydanlegget til Ståle, og det er fint inni bilen til Jon Eirik. Ryfylkeveien er mørk, smal og svingete og store deler av turen er vi alene på veien. Jon Eirik forteller at da han var barn, regna han ut hvor mange prosent av strekningen opp til Hardanger som var tunnel. Selv har jeg kjørt her ofte, på vei til Sauda. Litt for fort i en Volvo. Spydd i hver sving. Vi kjører igjennom Suldal, der det er en ballbinge, med en haug med ungdommer i. Det ser ut som det er en som får juling. Vi stopper og ruller vinduet ned. Spør om det går greit. Fire-fem lyslugga tenåringsgutter dytter brystkassene mot gjerdet:  Kem e du? Spør de.  Vi har ikke noe svar på det. Ruller opp ruta igjen og fortsetter til Maps sier at vi har kommet til Hordatun. Det er nesten for lett å finne leilighet...

 Det er søndag kveld, finalen på ei hendelsesrik helg er på trappene. Jeg er i trappene jeg også, skulder til skulder med Jon Evil. Det er Sentrum scene i hovedstaden, lyset slukkes, Inn på scenen tusler 5-6 musikere og en mann i svart dress med skulderlangt grått hår og en naturlig autoritet. Det er Blixa Bargeld og hans Einstürzende Neubeuten. Det er kjærlighet mellom scene og sal. En kan merke sånt etter 40 år med konserter. Dette har hendt: Lørdag ettermiddag pakker vi instrumenter og utstyr i bil og tilhenger, og kjørt den drøye timen det tar å komme seg til Tønnevik, på Fister, i Hjelmeland kommune. Løa i Tønnevik er en relativt ny scene, plassert i naturskjønne omgivelser, et reint idealistisk prosjekt. Fantastiske folk, nydelige lokaler, med gode lydforhold.  Vi får hjelp til alt vi trenger og enda litt til, det er en lun stemning, mildt hektisk for alle utenom meg, som bare prøver å være tilgjengelig og ute av veien mellom ledninger, forsterkere, høyttalere og instrum...

Kvart nyttår brukar me å sitja på kjøkkenet til the Beelzebubs og høyra på talen til kongen. Kongen virkar til å vera ein klok og empatisk mann til konge å vera. Han er kongen til muslimane og til uteliggjarane, til dei streite og til dei homofile, til dei som eig mykje og til dei som eig mest ingenting.  Det er ikkje ulikt Jesus, tenkjer eg. Berre i aldrande utgåve med litt dårleg diksjon, men samlande. I alle høve i ord.  Historikken til absolutt alle kongedøme er prega av maktkamp, innavl, horeri, meiningslaus vald og stormannsgalskap. Lite naudsynte invasjonar og nådelaus undertrykking av folk. Brutal innkrevjing av skatt og avgifter. Det liknar på den katolske kyrkja, kanskje med eit marginalt mindre innslag av pedofili. I mi verd er monarkiet lite anna enn ein pervers odelsrett, berre så det er sagt. Det er tullete og tilfeldig og urettvist, båe for monarkane og for oss undersåttane. Eg må verkeleg ta meg på tak for å ikkje skriva noko injurierande om til dømes prinsessa...

 Det er kapittelfestival i Stavanger, og i år sørga eg for å ikkje ha kornvakt akkurat denne veka. Det var nokså smart av meg, om eg må få vera så fri. Torsdagen var Rållså og eg på Kiellandforedraget på Sølvberget, heile Kinosal 1 var full, og oppe på galleriet sat vi og såg Tom Hetland introdusera sjølvaste Kjartan Fløgstad frå Sauda og Ryfylke. Temaet for Kjellandforedraget er alltid kvifor er litteratur viktig , sjølv om den aldrande diktarhøvdingen og arbeidarklasseforsvararen aldri faktisk brukte dei orda. Han knytta Kjelland saman med Edouard Louis, Thomas Korsgaard og J.D Vance - i ein sylkvass analyse av kva bane verdssamfunnet bevegar seg i om dagen. Kort fortalt: dei tre siste der (to forfattarar og ein visepresidentkandidat) har alle røter i underklassen/arbeidarklassen. I sine bøker fortel dei om kor forferdeleg det er der, dei er knapt folk, dei som er i underklassen, og dei skildrar kor godt det er å koma vekk frå det, og dei lovprisar det individuelle - for Vance si...

 Når ein har blogga i 18 år, så kan det vera vanskeleg å finna nye ting å skriva om. I alle høve slike som andre kan ha ei form for glede av å lese. Eg trur diverre òg at det enorme konsumet av underhaldning, alt frå kattevideoar på instagram, til lydbøker og podcastar og gode og halvdårlege seriar på ymse strømmetjenestar har skapt ein kontinuerleg støy i hovudet, og at denne støyen bidreg til at det er vanskelegare å ta fram ei eller fleire brokker ved livet og UNDRA seg, finna attende til si eiga røyst. Excuses, excuses. Tema som kunne ha vore skrive om, men som av ulike årsaker ikkje VART skrive om: 1: Den delen av sommarferien me tok i Danmark (som var veldig fin!) 2: Oppussing av bad og tilhøyrande herlegheiter 3: Hardcorepønkebandet til sonen 4: Min e to band, slepp av nye songar, øvingar fram mot konsertdatoar 5; The Donald 6: Laust og fast frå hamsterhjulet 7: Den neste Skyggbror-songen som er i støypeskeia: Trønderstruck, (me har sjukt gode idear for den songen),

  Der var de tre ukene med sommerferie ferdige. Det e godt ka så e gjort, som man sier på disse kanter. Vi har vært i Berlin, og i Danmark, reist med taxi, fly, tog, shuttlebuss, trikk, buss, ubahn og danskebåt. Vi er faktisk ikke så verst på å reise. Uten google maps hadde vi selvsagt vært føkka. Som man sier på disse kanter. Alt har foregått i en grad av harmoni. Det har vært få (om noen) irrasjonelle utbrudd eller krangler, noe som er ganske godt gjort, om jeg skal si det selv. Jeg husker ikke mye av turen til flyplassen. Eller av selve flyturen, som var i to etapper, først til Oslo, og siden til Berlin. Jeg hadde plukka ut fire bøker til reisen, Ian Mc Ewan sin Leksjoner var den som lå i sekken, den er ganske omfangsrik, og jeg hadde i ei ukes tid kjempa litt med å få flyt i lesinga, lett distrahert som jeg er, som vann som leter etter minste motstands vei, i den evige lengselen etter havet. Men på fly leser jeg godt, og Leksjoner er ikke en dårlig bok, og tilfeldighetene vill...

 Det er forsyne meg første Juli allerede, det er sommerferie. 12-15 grader. Alt er med andre ord som det skal være. Onsdag reiser familien Mige Dvergbøy til Berlin for noen dager. De siste dagene har jeg hatt Are Kalvø på øret, med den morsomme Hyttebok fra Helvete . Fyren er veldig sarkastisk nynorskmann, og det liker jeg  godt. Gjennomgangstonen i boka er forfatterens skepsis overfor noe av det helligste norske - nemlig den store gleden 'alle' nordmenn har av å gå på tur - og av å være ute - Hasjtagg liveterbestute, Og så tar han på seg forskerhatten og oppsøker dette som han er så skeptisk til. Sammen med sin kone (dokumentasjonsansvarlig) går han Besseggen og Desseggen og Galdhøgpiggen, og deler sine tanker om opplevelsen og møtet med mennesker som gjør slikt på mer regulær basis. Min favorittbetrakting i boka er omtrent slik som dette: De er langt faen i vold på en hytte oppe på fjellet, og alle som er der er veldig opptatt av at en viktig del av grunnen til at de er der ...

Alle har vi roller eller funksjoner som vi fungerer mer eller mindre optimalt i, og jevnlig får vi påminnelser om tingenes tilstand, der vi ser hvordan vi ligger an. Som en jevnlig evaluering som de mest samvittighetsfulle av oss har emjende i bakhodet, som en lav durelyd. Min funksjon som regelmessig blogger - i den laveste delen av influencerfloraen, både i forhold til antall lesere og oppdateringer er èn av dem som har blitt vanskjøttet over lengre tid. Egentlig burde prinsippet om at man skal gi alt for publikum - uansett hvor få de er - gjelde. Men så er det litt sånn at dersom dette skal funke, så må ikke publikum ( altså leseren -  du ) stå helt bak ved miksepulten med armene i kors. Det er ikke motiverende.  Kanskje du er publikum - eller leser da - av plikt. Kanskje du venter på noe som minner om en gammel hit fra de totre første platene. Og DETTE - denne sutringa fra en influencer som forlengst har mistet sin brodd - DET gidder du ikke forholde deg til. Fair enough. ...

Jeg har skrevet om sommeren 1981 før. Antagelig flere ganger. Mye mulig to innlegg som sier noenlunde det samme. Fordi da jeg skreiv det andre, så hadde jeg glemt det første. Det er fordi jeg glemmer lett, og fordi tankene går i sirkler og ofte vender tilbake til start. Jeg hadde sommerkompiser fra byen, før pliktene mine på gården vokste og ble fulltids sommerjobb. Og de var bygutter og det er lukta av kaffe og toast og redningsvester og sprellende fisk som blir dratt opp fra havet. Men nylig - da jeg henta en LP jeg har kjøpt via en gruppe på facebook - skein det lys inn på en annen viktig ting som hendte denne sommeren. Rocken tok meg. Til et nytt nivå. Rocken hadde skarre'r, akkurat som meg. Og det var Stavangerensemblet sin Ska det ver så ska det ver. Og jeg lurer på om det var storesøster Bergljot sin kassett (dette var antagelig tiden da hun meldte seg inn i SMC (scandinavian music club). Et genialt forretningskonsept med følgende innfallsvinkel: Man meldte seg inn i en såka...

 Det er torsdag type himlasprett, det regner. Rållså driver et omplantningsprosjekt på kjøkkenbordet. det er jord overalt. Selv ligger jeg og slumrer på sofaen, Endre er på bandøving, og Ingrid skal på overnatting hos en venninne. Det er mye som er bloggbart, og ofte tror jeg at de bloggpostene som mitt (stadig skrumpende) publikum liker best er de som er nokså nærsynte, og som beskriver hverdagshendelser, eller gamle rølpishistorier, og som har overskudd eller et løft i seg. Begir jeg meg ut på drøftinger om allmenne problemer eller storpolitikk, så er det vanskelig å være snappy, og ofte er bakgrunnen en eller annen form for moralsk indignasjon eller synsebasert forskning, som på ingen måte tilfører debatten noe, eller løfter sakene ut for å betrakte dem med en eller annen form for skråblikk. Jeg har et behov for å skrive, kjenner jeg. Men jeg er ikke inne i noen veldig kreativ fase. Som om man har en stemme i hodet som skriver disse ordene, men så er man lei av den stemmen, og s...

 Der er den  tiden på året. Jeg sitter i kartlesersetet i Jon Eirik sin bil, vi kjører sørover mot Bryne, på vei mot studio for å spille inn vokal på to nye låter. Jæren er mindre grønn enn den pleier å være i slutten av April, synes jeg. Og så sier jeg det til Jon Eirik, og jeg sier at det har vært en kald vår, og han sier at han synes den har vært ganske varm, men  jeg holder på mitt. Det har ligget mellom fem og åtte grader på dagtid, og så seint som i forrige uke var det nattefrost, og jeg måtte skrape bilen. Ja, e dette någe du vett? At det har vore kalde vår? Spør han meg. Jeg sier at det er forsket på. Synsebasert forsket på, og sånn har det altså blitt - at vi sitter og diskuterer været. Synsebasert forskning er min favorittforskning. Det har vært en ganske travel uke. Travlest for Rållså, og nest travlest for meg. Ingrid og Endre blei konfirmert i går. Det har vært travelt for oss alle, og det er Rållså som har gjort mest og jeg nestmest. Men det blei en fin fest...