Sånn går no dagan

Det er Tirsdag etter påske, og en tilfeldighet at Rållså oppdaget at ungene ikke skulle på skolen i før i morgen.
Brorparten av påsken har jeg tilbrakt utslått av halsbetennelse, først på mitt gamle gutterom hjemme på Kåda, og seinere på soverommet på Tjensvoll.
Det som er typisk etter langhelger er at det har hopet seg opp med jobbeting, og at man starter på igjen med litt høye skuldre, og hos oss skulle vi over på skift, og mitt skift begynte klokka 06, og jeg gikk igjennom en sammenhengende morgenkonsert fra sprengkåte småfugler, og sola var ved å stå opp, Og disse vårmorgenene er så vakre at de er vanskelige å beskrive.
Det er noe reint og uskyldig over lyset.
Å dele dem bare med en og annen katt (som har som mål å kverke hver jævla småfugl i byen), og en hundeeier som tålmodig ventet på sin smellfeite lille hund med en rull sorte poser i hånda - det opplevdes som et enormt privlegium.
Jeg blei IKKE angrepet av måker heller, men jeg ser at de driver og bygger på de flate hustakene nedover Hillevåg, og i år tror jeg de ler seg i hjel over plastdragene som forestiller rovfugler, som liksom skal skremme dem fra å hekke.
Vi venter en bulkbåt fra Vest-Afrika, lastet med palmekjernepellets og klipellets. Det er 7-8 tusen tonn til sammen, Og disse båtene som går på Afrika er det alltid noe heft med. Denne har to store skipskraner ragende over lastelukene på babord side, og det krever ekstra konsentrasjon fra oss som skal kjøre lossetårnene. Bittelitt mangel på konsentrasjon og så...
Dagen får en slags rytme, Det er mye lyd fra kompressorene og transportsystemene, det er litt vind fra sør som virvler opp støv fra arbeidsområdet rundt den lille firetonns gravemaskinen som jobber i luke nummer 2. Det driver støv langsetter hele kaien.
Jeg stiller meg ved lukekanten med den grønne hjelmen på hodet. Losser et par timer. Stivner i rygg og nakke. Blir sur, Blir løst av.
Utpå ettermiddagen kommer en fra mannskapet bort og setter seg ved siden av meg. En Fillipiner i begynnelsen av 30-åra. Han spør om jeg kan losse litt mer på Port side, og jeg får kontakt med Mettings i det andre lossetårnet og peker mot sjøsiden. Hun flytter sitt rør, og jeg flytter mitt etter.
Han spør etter wifi og knoter med passordet på telefonen sin.
Jeg spør hvor han er fra og han sier han er fra Filippinene og så sier han at han liker å klatre og gå i skogen, og så viser han meg et bilde av Preikestolen, og jeg peker mot Lysefjorden.
I want to go, but I am always sailing, sier han. Ni måneder i slengen. Og så tre-fire av, og så på'n igjen. Men heldigvis har han ikke kone eller mann eller unger som går og venter på ham hjemme.
Og så går dagen, og det blir kveld, og sola trekker seg bort fra kaien, og nattskiftet løser oss av, og vi kan gå hjem.
Og sånn går dagene.