Om Sommeren - Vi Knauser avgårde
Jeg leser Knausgård.
Og selv om (som flanellskjortemannen poengterte) jeg på ingen måte er på Knausgårds nivå, verken intellektuelt eller formidlingsmessig, så blir jeg veldig truffet av tekstene hans, og måten han skriver på. Hvordan han finner måter å trenge inn i det nære på, det som omgir oss, og leter etter substans.
Jeg trodde at jeg var ferdig med Knausgård - og han med meg - etter å ha lest 5 bind av Min kamp.
Han skulle jo slutte å skrive og greier, og jeg skulle endelig lese noen andre.
Men han er jo forfatter - det er det forfattere gjør - de skriver.
I lesesirkelen Bok & Kneg leser vi omtrent ei bok i måneden, gjerne den samme boka, og for min del har det vært fint. Det er riktignok ikke alle bøkene jeg har fått lest ut, men det ligger en felles intensjon der - om å lese akkurat den eller den boka.
Onde tunger vil ha det til at hele greia bare er et skalkeskjul for fyll og fanteri og bohemsk adferd, men det er det ikke. Det ene trenger nemlig ikke å utelukke det andre.
Det er boka som er i sentrum.
'Om sommeren' er ei bok satt sammen av korte tekster om ting eller mennesker eller trær eller dyr som assosieres med sommeren,
Hver tekst er på rundt halvannen side, og de står greit på egne bein, men plutselig begynner forfatteren å skrive dagbok midt inni alt sammen, og så begynner han å fortelle en historie om et par fra andre verdenskrig, og så vandrer han frem og tilbake mellom de forskjellige formene, og av en eller annen grunn så funker det. Det raknet riktignok da han slapp taket i historien om paret, og var tilbake i dagbokformat igjen på neste side, men nå har jeg vent meg til tanken - resten av historien vil dukke opp seinere i boka.
Det at det er såpass mye luft mellom hvert tema gjør at det er fint å lese for oss som tenderer mot det distraherte. Man trenger ikke konsentrere seg mer enn 5-6 minutter om gangen, man er fortsatt med, hvis dere skjønner.
Mye av boka har jeg også hørt som lydbok - da jeg lånte økoføkkdegosen sin Audi (diesel) med lydbøker og det hele. Det fungerer godt sånn også, men bedre på landeveiskjøring enn bykjøring, og mindre bra med en åtteåring i passasjersetet som aller helst ville snakke om bier. Knausgård snakker om veps og om vannspredere og Sting og om kirsebærtre og om katter, og den historien som så langt har truffet meg mest i brystet er den fra dagboka når han tar med sønnen på åtte år på sykkeltur, og det ikke går så bra.
Jeg tror alle kunne ha glede av å lese litt Knausgård, for på en merkelig måte kommer han seg inn under huden og får deg til å reflektere i noen ganske fine baner.
God Søndag!
Og selv om (som flanellskjortemannen poengterte) jeg på ingen måte er på Knausgårds nivå, verken intellektuelt eller formidlingsmessig, så blir jeg veldig truffet av tekstene hans, og måten han skriver på. Hvordan han finner måter å trenge inn i det nære på, det som omgir oss, og leter etter substans.
Jeg trodde at jeg var ferdig med Knausgård - og han med meg - etter å ha lest 5 bind av Min kamp.
Han skulle jo slutte å skrive og greier, og jeg skulle endelig lese noen andre.
Men han er jo forfatter - det er det forfattere gjør - de skriver.
I lesesirkelen Bok & Kneg leser vi omtrent ei bok i måneden, gjerne den samme boka, og for min del har det vært fint. Det er riktignok ikke alle bøkene jeg har fått lest ut, men det ligger en felles intensjon der - om å lese akkurat den eller den boka.
Onde tunger vil ha det til at hele greia bare er et skalkeskjul for fyll og fanteri og bohemsk adferd, men det er det ikke. Det ene trenger nemlig ikke å utelukke det andre.
Det er boka som er i sentrum.
'Om sommeren' er ei bok satt sammen av korte tekster om ting eller mennesker eller trær eller dyr som assosieres med sommeren,
Hver tekst er på rundt halvannen side, og de står greit på egne bein, men plutselig begynner forfatteren å skrive dagbok midt inni alt sammen, og så begynner han å fortelle en historie om et par fra andre verdenskrig, og så vandrer han frem og tilbake mellom de forskjellige formene, og av en eller annen grunn så funker det. Det raknet riktignok da han slapp taket i historien om paret, og var tilbake i dagbokformat igjen på neste side, men nå har jeg vent meg til tanken - resten av historien vil dukke opp seinere i boka.
Det at det er såpass mye luft mellom hvert tema gjør at det er fint å lese for oss som tenderer mot det distraherte. Man trenger ikke konsentrere seg mer enn 5-6 minutter om gangen, man er fortsatt med, hvis dere skjønner.
Mye av boka har jeg også hørt som lydbok - da jeg lånte økoføkkdegosen sin Audi (diesel) med lydbøker og det hele. Det fungerer godt sånn også, men bedre på landeveiskjøring enn bykjøring, og mindre bra med en åtteåring i passasjersetet som aller helst ville snakke om bier. Knausgård snakker om veps og om vannspredere og Sting og om kirsebærtre og om katter, og den historien som så langt har truffet meg mest i brystet er den fra dagboka når han tar med sønnen på åtte år på sykkeltur, og det ikke går så bra.
Jeg tror alle kunne ha glede av å lese litt Knausgård, for på en merkelig måte kommer han seg inn under huden og får deg til å reflektere i noen ganske fine baner.
God Søndag!
Kommentarer