Landmenn
Jeg begynte på noe om siloslåtten for en drøy uke siden.
De første årene jeg var med (det ble forresten mange år til sammen), var det i selve siloen jeg hadde oppgavene mine. Stive armer, træler i nevene, grønske på buksa, gras i støvlene.
Far kom kjørende med full henger, inn veien, ned innkjørsla mot løa, giret ned til første høygir i det han svingte inn på banen. Fôrluka var lagt ned, og den andre luka også. Den med en trapp under, som førte ned til første etasje med fjøs og silerom og gangen, hvor uttappinga til kraftfôrtankene var. Det var rydda plass slik at man kunne kjøre inn og rygge inntil åpningen på siloen uten alt for mye plunder. Han stoppa da han hadde kjørt helt fram, satte bremsene i lås ved å trø hardt på dem og vippe over en trekanta sak av metall som var anretta like over. Løfta det venstre beinet over girspakene og trådte ut, tok hydraulikkslangen som hang på tilhengeren og satte den inn i koblingen på Masseyen med et klikk. Gikk til baksiden av tilhengeren og åpna de to haspene som holdt lemmen på plass, så gikk han bort til siloen og kikka over kanten, justerte på 'bukken' som var en innretning av gulmalt stål som hang inn over siloen. Som en flyttbar akebakke for gras. Med denne kunne vi styre lasset. Til høyre eller venstre. Eller rett bak.
Så satte han seg inn igjen, løste bremsene og satte traktoren i revers. Tunga ut munnviken igjen, capsen skjøvet bak på hodet. Det var ingen speil på traktoren, og dermed ingen klar sikt bak til stedet som var adressen for lasten i tilhengeren, så det var litt på gefühlen, se etter at de høye karmene ikke tok borti kraftfôrtankene på høyre side, eller taksperret på venstre. Gi passelig med gass, holde traktor og tilhenger så rett som mulig, for bare små bevegelser på rattet kunne gjøre store utslag på tilhengeren. Det viktigste var å ikke bli for djerv, eller la seg stresse hvis man bomma en gang eller to. Far ble hissig hvis han bomma for mange ganger.
Nei, HOEN òg!
Nei, FANKERTEN!
Men det hendte ikke så veldig ofte. Når hjula på hengeren traff den halvmeterhøye kanten i åpninga på siloen, var det å skyve hydraulikkspaken bak i 'High pressure position', og sylinderen ville reise seg og løfte hengeren opp, mens man trødde på gassen - for å få fortgang i sakene. Når hengeren sto i rundt 60 graders vinkel, da løsnet lasset, vekta pressa bak-karmen opp, og suste ut av tilhengeren og ned i siloen. Det pleide å bli et voldsomt lufttrykk, som rusket i håret, og hvis man sto ved kanten og kikka på, så fikk man et slags deilig sug i magen, ikke ulikt det man får når man hopper ned fra et tre, eller sykler fort ned en bratt bakke.
Når tilhengeren var tom, dro han hydraulikkspaken fram på 'Low pressure position', og olja sklei tilbake igjennom slangen, og hengeren senka seg, og da var det bare å kjøre fram, låse bremsene, koble fra slangen og stenge haspene på baklemmen. Og hadde man kjørt noen ganger, så visste man at hvis man tok en akkurat passe vid sving, så kunne man kjøre rett ut, bare man unngikk portene med framhjula og draget på tilhengeren med det venstre bakhjulet. Bomma man, måtte man rygge og rette opp før man smaug seg ut.
Nede på silerommet hørte han at avløseren hadde starta vaskinga av melkeanlegget. De tre organene sto oppi en oransje vask fra Alfa Laval. Han gikk ned på toppen av steinmuren for å være med på å møte på kyrne. Avløseren sveiv rundt med kalvebøttene. Han var kanskje fra Danmark og het Bent og hadde skjegg og røykte Blå Rose, men lynnet var nesten sydlandsk. Han tralla og sang så det ljomte i det ene øyeblikket, og bante så det lyste i det neste. Han var kompisen min. Alle drengene vi hadde var kompisene mine. Norvald, Bent, Frede, Magnus, Jostein og Lars, og Per. Og sikkert enda flere. Landmenn. Arbeidsfolk.
Vi var alltid på lag, jeg hjalp dem som best jeg kunne med det manuelle. De trodde vel at jeg skulle overta en dag. Det trodde vel de fleste.
De første årene jeg var med (det ble forresten mange år til sammen), var det i selve siloen jeg hadde oppgavene mine. Stive armer, træler i nevene, grønske på buksa, gras i støvlene.
Far kom kjørende med full henger, inn veien, ned innkjørsla mot løa, giret ned til første høygir i det han svingte inn på banen. Fôrluka var lagt ned, og den andre luka også. Den med en trapp under, som førte ned til første etasje med fjøs og silerom og gangen, hvor uttappinga til kraftfôrtankene var. Det var rydda plass slik at man kunne kjøre inn og rygge inntil åpningen på siloen uten alt for mye plunder. Han stoppa da han hadde kjørt helt fram, satte bremsene i lås ved å trø hardt på dem og vippe over en trekanta sak av metall som var anretta like over. Løfta det venstre beinet over girspakene og trådte ut, tok hydraulikkslangen som hang på tilhengeren og satte den inn i koblingen på Masseyen med et klikk. Gikk til baksiden av tilhengeren og åpna de to haspene som holdt lemmen på plass, så gikk han bort til siloen og kikka over kanten, justerte på 'bukken' som var en innretning av gulmalt stål som hang inn over siloen. Som en flyttbar akebakke for gras. Med denne kunne vi styre lasset. Til høyre eller venstre. Eller rett bak.
Så satte han seg inn igjen, løste bremsene og satte traktoren i revers. Tunga ut munnviken igjen, capsen skjøvet bak på hodet. Det var ingen speil på traktoren, og dermed ingen klar sikt bak til stedet som var adressen for lasten i tilhengeren, så det var litt på gefühlen, se etter at de høye karmene ikke tok borti kraftfôrtankene på høyre side, eller taksperret på venstre. Gi passelig med gass, holde traktor og tilhenger så rett som mulig, for bare små bevegelser på rattet kunne gjøre store utslag på tilhengeren. Det viktigste var å ikke bli for djerv, eller la seg stresse hvis man bomma en gang eller to. Far ble hissig hvis han bomma for mange ganger.
Nei, HOEN òg!
Nei, FANKERTEN!
Men det hendte ikke så veldig ofte. Når hjula på hengeren traff den halvmeterhøye kanten i åpninga på siloen, var det å skyve hydraulikkspaken bak i 'High pressure position', og sylinderen ville reise seg og løfte hengeren opp, mens man trødde på gassen - for å få fortgang i sakene. Når hengeren sto i rundt 60 graders vinkel, da løsnet lasset, vekta pressa bak-karmen opp, og suste ut av tilhengeren og ned i siloen. Det pleide å bli et voldsomt lufttrykk, som rusket i håret, og hvis man sto ved kanten og kikka på, så fikk man et slags deilig sug i magen, ikke ulikt det man får når man hopper ned fra et tre, eller sykler fort ned en bratt bakke.
Når tilhengeren var tom, dro han hydraulikkspaken fram på 'Low pressure position', og olja sklei tilbake igjennom slangen, og hengeren senka seg, og da var det bare å kjøre fram, låse bremsene, koble fra slangen og stenge haspene på baklemmen. Og hadde man kjørt noen ganger, så visste man at hvis man tok en akkurat passe vid sving, så kunne man kjøre rett ut, bare man unngikk portene med framhjula og draget på tilhengeren med det venstre bakhjulet. Bomma man, måtte man rygge og rette opp før man smaug seg ut.
Nede på silerommet hørte han at avløseren hadde starta vaskinga av melkeanlegget. De tre organene sto oppi en oransje vask fra Alfa Laval. Han gikk ned på toppen av steinmuren for å være med på å møte på kyrne. Avløseren sveiv rundt med kalvebøttene. Han var kanskje fra Danmark og het Bent og hadde skjegg og røykte Blå Rose, men lynnet var nesten sydlandsk. Han tralla og sang så det ljomte i det ene øyeblikket, og bante så det lyste i det neste. Han var kompisen min. Alle drengene vi hadde var kompisene mine. Norvald, Bent, Frede, Magnus, Jostein og Lars, og Per. Og sikkert enda flere. Landmenn. Arbeidsfolk.
Vi var alltid på lag, jeg hjalp dem som best jeg kunne med det manuelle. De trodde vel at jeg skulle overta en dag. Det trodde vel de fleste.
Kommentarer