Slag i slag
Det er nesten to uker siden jeg har skrevet noe. det sammenfaller med at det er nesten to uker siden jeg har lest i ei bok, og på dette - ganske tynne grunnlaget - kan man fastslå at det er sammenheng mellom det jeg leser og det jeg skriver.
Det er travelt harereiret, det er advent, det er legokalendere og klistremerkekalendere og Månetoppenkalendere, det er julepynt og sånne rakettblomster som ikke heter annemoner, men som står i vann og vokser sinnsykt fort og på ett eller annet tidspunkt vil de skyte ut i en vidunderlig, fargerik blomst, og på et annet tidspunkt vil den tilte over av vekta og bli liggende vannrett med halve rota i været.
Det er Rållså som pynter hos oss, men ungene og jeg var på nisseverksted i borettslaget på Søndag, i bomberommet, og der laga vi to julekorger, pakka inn to blomster i cellofan og limte sammen to papirlenker til ei. Og så spiste vi alle pepperkakene vi orka, og det likte særlig Endre, som var oppe i tosifra før min far (i min skikkelse) satte bremsene på. Han ble observert med pepperkake i hånden senere også, så formaningene kan ikke ha gjort særlig inntrykk.
Jeg syns vi klarte oss bra.
Vi avslutta hele seansen med å gå rundt grana som står utenfor blokka, den som de har hengt lys i, og det var nesten høydepunktet, å holde Ingrid i den Ene hånda og Endre i den andre, med alle de andre deltakerene, i mørket og synge På låven sitter Nissen. Det ble med den ene sangen, og ungene fikk hver sin pose med smågodt i, som ble fortært med det samme vi kom inn døra hjemme
Rållså har høysesong i sin jobb, så henne ser vi ikke så mye til. Og så driver Timmy og jeg og spiller inn låter der borte i Alsvik, og i det hele tatt - dagene fosser avgårde - med skum for baugen.
Jeg spilte den ene låta for ungene mine, og Endre sang gitarlinjene på outroen etterpå.
Eg hørte det va du som sang, Pappa, og eg syns det va KJEMPEFINT, sier han og gir meg en klem. Du e snille du Endre, sier jeg, og så har vi et slags Alfred og Emil-øyeblikk i stua der, mellom duploklossene og legoen og puslespillene som ligger strødd utover golvet.
Ka vil dåkk ha te kvelds då? Spør jeg, og de vil ha havregryn med banan og syltetøy, og det kan jeg lage med øynene igjen, og så sitter vi der i slurpelydene og småpraten, og ute mørkner det, men jeg kan skimte grana der ute, den med lysene. Og jeg nyter å være sammen med ungene mine, og snart skal vi ta sanasol og tran og rydde av bordet og skifte til pysjamas og pusse tennene og tisse og lese noen sider i boka vår, og det er mitt største høydepunkt denne dagen. Ingrid på høyre arm og Endre på venstre, urolige først, men når vi er ferdige å lese vil de ligge helt stille.
Og så kan jeg legge meg på sofaen.
Det er travelt harereiret, det er advent, det er legokalendere og klistremerkekalendere og Månetoppenkalendere, det er julepynt og sånne rakettblomster som ikke heter annemoner, men som står i vann og vokser sinnsykt fort og på ett eller annet tidspunkt vil de skyte ut i en vidunderlig, fargerik blomst, og på et annet tidspunkt vil den tilte over av vekta og bli liggende vannrett med halve rota i været.
Det er Rållså som pynter hos oss, men ungene og jeg var på nisseverksted i borettslaget på Søndag, i bomberommet, og der laga vi to julekorger, pakka inn to blomster i cellofan og limte sammen to papirlenker til ei. Og så spiste vi alle pepperkakene vi orka, og det likte særlig Endre, som var oppe i tosifra før min far (i min skikkelse) satte bremsene på. Han ble observert med pepperkake i hånden senere også, så formaningene kan ikke ha gjort særlig inntrykk.
Jeg syns vi klarte oss bra.
Vi avslutta hele seansen med å gå rundt grana som står utenfor blokka, den som de har hengt lys i, og det var nesten høydepunktet, å holde Ingrid i den Ene hånda og Endre i den andre, med alle de andre deltakerene, i mørket og synge På låven sitter Nissen. Det ble med den ene sangen, og ungene fikk hver sin pose med smågodt i, som ble fortært med det samme vi kom inn døra hjemme
Rållså har høysesong i sin jobb, så henne ser vi ikke så mye til. Og så driver Timmy og jeg og spiller inn låter der borte i Alsvik, og i det hele tatt - dagene fosser avgårde - med skum for baugen.
Jeg spilte den ene låta for ungene mine, og Endre sang gitarlinjene på outroen etterpå.
Eg hørte det va du som sang, Pappa, og eg syns det va KJEMPEFINT, sier han og gir meg en klem. Du e snille du Endre, sier jeg, og så har vi et slags Alfred og Emil-øyeblikk i stua der, mellom duploklossene og legoen og puslespillene som ligger strødd utover golvet.
Ka vil dåkk ha te kvelds då? Spør jeg, og de vil ha havregryn med banan og syltetøy, og det kan jeg lage med øynene igjen, og så sitter vi der i slurpelydene og småpraten, og ute mørkner det, men jeg kan skimte grana der ute, den med lysene. Og jeg nyter å være sammen med ungene mine, og snart skal vi ta sanasol og tran og rydde av bordet og skifte til pysjamas og pusse tennene og tisse og lese noen sider i boka vår, og det er mitt største høydepunkt denne dagen. Ingrid på høyre arm og Endre på venstre, urolige først, men når vi er ferdige å lese vil de ligge helt stille.
Og så kan jeg legge meg på sofaen.
Kommentarer