Før de går ut i havet og lyser for fiskene
Vi har fått spillejobb i England!
Ja, jeg vet det : Det burde kanskje ikke overraske meg så enormt mye - jeg har vært med på spillejobber utenlands før, men jeg ble kjempeglad.
En gang i tiden var det å synge i band en viktig del av identiteten min, en av de tingene som definerte meg og det jeg var. Da jeg overleverte stafettpinnen til Kjetil i mitt tidligere orkester, så var det ikke uten et visst vedmod. Selve valget var ikke så vanskelig å ta, og jeg har aldri angra på det etterpå. Hvis alternativene var å være bortreist 6-8-10 uker i året mens ungene mine vokste opp bak ryggen min - uten at jeg fikk bli kjent med dem - eller at bandet slakka tempoet ned til hva jeg var villig til å yte - egentlig så var det aldri aktuelt.
Likevel. Likevel er formidling en kraft i meg. Veien - den som blir til mens vi går, dere vet - den kan ikke gjøre det uten at jeg kommenterer den, for da blir trykket for stort. Det er derfor jeg skriver.
Det har blitt en ventil, som det å synge også kan være det. Og i den grad det er noen som leser det jeg skriver - eller hører på det jeg synger - så er det en bonus. Det er ikke målet i seg selv.
En som står meg uendelig nær sier at for henne handler musikk om å lete etter noe, og det synes jeg er godt sagt. Det å lese, eller lytte til musikk - det handler i stor grad om å åpne seg - å bli nådd. Å legge forbehold fra seg (uansett hvor pompøst det måtte høres ut).
Det er selvsagt umulig å gjøre det hele tiden, og smak er heldigvis forskjellig. Det som funker for noen trenger ikke funke for andre.
Og så finnes det musikk som treffer deg som en slegge der og da, som en fargerik eksplosjon i brystet, som en fest i øregangene, men som vaskes ut for hver gang du hører det, til det er ingenting igjen.
Og motsatsen, som gir motstand, kryper innpå deg og vokser for hver gjennomlytting, til den til slutt fyller deg, som en drøm eller en sein men fortjent og avgjørende scoring mot Basel i Champions League.
Kanskje det er bedre å sammenligne med raketter (selv om jeg egentlig ikke liker raketter). De som bråker og veiver og hyler, men fort slukner og etterlater seg sur kruttrøyk som river i nesen.
Og de som henger og henger og henger der oppe på himmelen før de går i havet og lyser for fiskene.
Men vi har fått spillejobb i England! Hurra!
Ja, jeg vet det : Det burde kanskje ikke overraske meg så enormt mye - jeg har vært med på spillejobber utenlands før, men jeg ble kjempeglad.
En gang i tiden var det å synge i band en viktig del av identiteten min, en av de tingene som definerte meg og det jeg var. Da jeg overleverte stafettpinnen til Kjetil i mitt tidligere orkester, så var det ikke uten et visst vedmod. Selve valget var ikke så vanskelig å ta, og jeg har aldri angra på det etterpå. Hvis alternativene var å være bortreist 6-8-10 uker i året mens ungene mine vokste opp bak ryggen min - uten at jeg fikk bli kjent med dem - eller at bandet slakka tempoet ned til hva jeg var villig til å yte - egentlig så var det aldri aktuelt.
Likevel. Likevel er formidling en kraft i meg. Veien - den som blir til mens vi går, dere vet - den kan ikke gjøre det uten at jeg kommenterer den, for da blir trykket for stort. Det er derfor jeg skriver.
Det har blitt en ventil, som det å synge også kan være det. Og i den grad det er noen som leser det jeg skriver - eller hører på det jeg synger - så er det en bonus. Det er ikke målet i seg selv.
En som står meg uendelig nær sier at for henne handler musikk om å lete etter noe, og det synes jeg er godt sagt. Det å lese, eller lytte til musikk - det handler i stor grad om å åpne seg - å bli nådd. Å legge forbehold fra seg (uansett hvor pompøst det måtte høres ut).
Det er selvsagt umulig å gjøre det hele tiden, og smak er heldigvis forskjellig. Det som funker for noen trenger ikke funke for andre.
Og så finnes det musikk som treffer deg som en slegge der og da, som en fargerik eksplosjon i brystet, som en fest i øregangene, men som vaskes ut for hver gang du hører det, til det er ingenting igjen.
Og motsatsen, som gir motstand, kryper innpå deg og vokser for hver gjennomlytting, til den til slutt fyller deg, som en drøm eller en sein men fortjent og avgjørende scoring mot Basel i Champions League.
Kanskje det er bedre å sammenligne med raketter (selv om jeg egentlig ikke liker raketter). De som bråker og veiver og hyler, men fort slukner og etterlater seg sur kruttrøyk som river i nesen.
Og de som henger og henger og henger der oppe på himmelen før de går i havet og lyser for fiskene.
Men vi har fått spillejobb i England! Hurra!
Kommentarer