Og litt til

Rållså fyller år i dag. Kjære, fine Rållså. Da vi ble kjærester for omtrent åtte år siden var jeg relativt god til å kjøpe presanger ved slike anledninger. De senere årene har det imidlertid skortet på både oppmerksomhet og sugardaddy-faktor. Til hverdag og fest. Ikke fordi hun betyr mindre for meg enn hva hun gjorde før, men snarere fordi Ingrid og Endre fyller bobla i en grad som overskygger absolutt alt annet. Hvis Rållsings skulle ønske seg noe som monnet fra meg så ville det muligens ha vært mer turtall (les: gnist, futt, initiativ). Dårlig med denslags i dette skroget. Hun ønsket seg ikke drill denne gangen. Det fikk hun i fjor. Og året før. Det er ikke umulig at likestillingen har gått for langt. Eller ihvertfall langt nok. Da jeg fikk min første kjæreste for omtrent 38 år siden, stjal jeg mors smykker og ga dem videre i presang til den utkårede. Det gikk selvsagt ikke så bra, men jeg ble tilgitt, det gjorde jeg. Ihvertfall av mor. Jeg er usikker på om jeg kunne

Da fikk vi klarlagt det. Takk til Arnstein for innspill og Tv2 for bilde.

Jeg sitter sammen med Einstein i bilen hans. Vi har hvert vårt headset på. Det dundrer beinhard elektronika inn i ørene våre. Det låter tøft. Han har laget en versjon av en PJ Harvey-låt og bedt om min mening. Slutten e kje ferige sier han. Det va tøft, eg hørre jo egentlig ikkje på så 'freshe' musikk, men det va dritkult. Dansbart. Eller nei,forresten. Ikkje dansbart. Ikkje for meg. Hihi, ikkje for meg heller Det er sånn musikk som dansefolk danser til. Dansbart? Brukte eg det ordet? Huff. Ikkje sei det te någen, Einstein. Nei. Minn meg på at jeg aldri skal ta ordet 'awsome' inn i mitt vokabular. Vi er da faen ikke dansker heller.

I det åpne, frie og demokratiske Norge er det lov å si nesten hva man vil. Det kan selvsagt diskuteres om dette er bare et gode - det som alt for ofte åpenbarer seg - særlig i kommentarfeltene under artikler som omhandler forball, bompenger og innvandringspolitikk. Det er mye drit. Mange som er på lag med Skrotmo. Men seher: I dag fant jeg en aldeles STRÅLENDE kommentar under en artikkel som omhandlet en planlagt demonstrasjon som måtte utsettes grunnet politimangel. Demonstrasjonen var i regi av SIAN (Start Idiotifiseringa Av Norge) og NDL (Norwegian Demens League), men måtte altså utsettes. Bildet er fra fjordårets suksessdemo. Takk til aftenbladet.no for lånet. 'Da slipper vi både NDL og motdemonstranter i sentrum den 26. mai. Har hørt at det skulle komme mange busslaster med østlendinger med rare hårfrisyrer og klær som kunne vært tatt rett ut fra den Mad Max filmen fra 80-tallet. Må bare huske på å parkere bilen langt vekke fra sentrum den 23 juni. Gudene vet

Våkna halv sju i dag, og følte at jeg hadde sovet frampå. Det sier vel egentlig det meste. Ungene sang først ALLE, ALLE VIL VI HA MED, VIL VI HA MED TIL HIMLEN. Og så sang de første verset av javielsker. Sier en hel del det også.

Det er mye fint å si om trøndere. De er rause, rølpa, morsomme og joviale. Alt dette vet jeg, for jeg er halvt trønder selv. At det ikke alltid er så lett å skjønne hva de sier kan man heller leve med, så lenge det er et trøkk der, en hjemmebrentfaktor. Noe rocka. Jeg tar meg den frihet å generalisere her. Det er mange ting med trønderne jeg misliker også: Poporkesteret Tre små Vietnamesere, 'rockebandet' DDT, Fotball-laget Odd. Visesangeren Halvdan Sivertsen. En av de jeg derimot har likt ganske godt er Hans Skrotmo. De litt gampete, folkemusikk-inspirerte låtene som hamret løs på høyreføkksa på vegne av proletariatet. Men nå har han skiftet side: Han er så redd for at Norge skal bli en shariastat at han har funnet det tvingende nødvendig å skrive en låt om det. Som han fremfører på riksmål med norskpakistansk aksent. Jeg antar at det var flere enn meg som ble sjokka. Så Skrotmo: Før va du løyen, men nå e du bare teide. Legg opp.

Det står det framme i displayet på bilen vår hver gang vi vrir på nøkkelen. Advarselen blir ikke fulgt opp med ytterligere bebreidelser eller trusler. Bortsett fra en og annen: Pling! Du kjører i seksti! Pling! Please refuel! Pling! 3*Celsius! Pling! Service now! Det finnes ikke rom for argumentasjon heller. Bare den insisterende plingingen. En jeg kjenner hadde bil på åttitallet. Det var før bilene begynte å snakke. Det var et rødt lys som lyste (som senere skulle vise seg å være oljelampen - fatalt nok), men denne personen ble altså så stressa av dette lyset at han fant noe å legge over, og dermed slapp han å forholde seg til det. Det gikk visst greit en stund. Plingpling sier harens bil Den har kjørt litt mange mil Den har fire vinterhjul Engler daler ned i skjul Det var litt nødrim det på slutten der. Gammelt goth-triks. Flette inn noe med engler, så blir det spiselig likevel. Eller noe med skygger eller månen eller ild. Bare det er tøft.

Hadde en trist dag på Lørdag, da Liverpool tapte finalen i FA-cupen. Men man lærer seg å leve med slike skuffelser. Selv om Didier Drogba`s motbydelige målfeiring gjorde meg aldeles rasende. Vi må gå videre. Ungene og jeg har et ganske forskjellig syn på hva som er bra TV. Ikke unaturlig det, kanskje - aldersforskjellen tatt i betraktning. Postmann Pat var jo en slager på åttitallet, og er det fortsatt i 2012. Skjønt gudene skal vite at det må stå dårlig til i Royal Mail hvis denne klønete figuren representerer bare et lite snev av spiriten i 'spesialpakkeservice'. Katta burde dessuten være avgått med døden for mangfoldige år siden. Den verste er likevel Brannman Sam - han digges hemningsløst - selv om jeg har gjort mitt beste for å disse ham - så står Ingrid og Endre på sitt: Brannmann Sam er toppen. Stole du på Brannmann Sam, Pappa? Det er Ingrid som spør. Nei. Absolutt ikke. Brannmann Sam er en slik som går rundt og forteller folk hva de skal gjøre hele

Rållså er like aktiv som jeg er passiv, og dobbelt så langt foran. Som jeg er bak. Med andre ord et par hestehoder. Om to måneder flytter den lille familien vår tilbake til urbanistan. Fra 140(nå gjetter jeg) kvadratmeter i enebolig til 71 i blokk (nå gjetta jeg ikke). Vi har mye rabe, og siden det er helt opplagt at vi ikke får plass til alt der vi skal, så har Rållså startet et aktivt liv på Finn.no. Før bare kjøpte vi ting, men nå selger vi også, eller gir bort. Fretex er siste utvei. Etter søppelfyllinga for min del. Prosjektet har min fulle støtte. Utvokste barneklær, stellebord, og leker og utstyr: Svusj! Ut igjennom døra med det. En del hvitevaregreier er også til salgs. Men så fikk hun for seg at vi skulle selge sofaen også eller begge to. Pluralis. `Vi flytter jo snart likevel`. Hm? Jojo. Hun får aldri treogethalvt for de gamle møblene likevel. Tenkte jeg. Så feil kan man altså ta. Det var et uglepar her. De trengte noen møbler i golfresorthytta si. Før jeg