Sjokedarisei.

I går var jeg i byen for å se fotball. Normalt skyr jeg sentrum på høytidsdager og det burde jeg nok ha gjort i går også.
Ta 'glamaden' - gang den med to - og tilfør dresskledde jappehvalper - flagg all over - bunadsmegger og dritings russ som danser på bordene og spyr i krokene så er du der cirka.

Og dette er klokka fire på ettermiddagen.

Det er mulig det var ekstra ille i år ettersom tittentei vant granpri' og hele siddisland gikk av skaftet. Man skulle tro at det var selveste krigen vi hadde vunnet.

Mitt første syttamai-minne er fra da jeg var seks år. Jeg skulle begynne på skolen som en av to førsteklassinger på Radøy. Jeg hadde fått nye sko - sånne gule og svarte fotballsko med store gummiknotter - og jeg syntes de var verdens tøffeste og muligens også verdens beste sko.

Jeg traff Knarven (som var den andre som skulle begynne i første klasse det året) og sammen 'trente' vi på sekstimeteren. Knarven hadde lyst krøllete hår og fire eldre søstre og syttamaisløyfe og var klart flinkere enn meg i det meste. Vi sprang rundt på beitene til Jål og det var da det skjedde - jeg trødde midt oppi ei feit mukke med kuskit - mitt første brutale møte med bondelandet.

Jeg var selvsagt utrøstelig og selv om mor vaska skoa mine, så syntes jeg fortsatt at de lukta kuskit. Og de var ikke verdens tøffeste eller beste lenger.

Knarven sprang ifra meg på sekstimeteren og det var ikke siste gangen han gjorde akkurat det. Og så fikk han litt større pokal enn meg og det var heller ikke siste gangen.

Og jeg tror det ble sådd ei spire av trass i meg den dagen som ikke allverdens mengder med sjokkis og pylsa og is kunne viske ut.