I feel Pretty- I feel shitty....

Jeg stoler ikke på pene mennesker.
Ikke misforstå- jeg har ikke valgt dere fordi dere er mindre tiltrekkende-for det er dere virkelig ikke. Dessuten har vi vel strengt tatt valgt HVERANDRE. Tvertimot er jeg betatt av dere fordi jeg har blitt glad i dere for de dere ER- ikke de dere ser ut som.

Jeg våger den påstand at ekstremt pene mennesker i mange tilfeller har en 'kulde' ved seg, og mangler empatiske egenskaper. Årsaken kan opplagt være at de aldri har vært nødt til å utvikle slike. De har fått det de ville ha uten å måtte gi noe. Uten å måtte jobbe for å bli venner med noen. De har ikke humor- for de aldri har vært avhengige av å være morsomme for å bli populære.
Forøvrig kan de si og gjøre ting som mindre pene ikke kan. Fordi de slipper unna med det. Det later til å være en utstrakt oppfatning at de som er pene på utsiden er pene inni også.
Jeg tenker at her har vi noe som er veldig amerikansk- over there arrangeres skjønnhetskonkurranser for alt fra små barn til gamle gubber og kjerringer. Filmindustrien har lært oss at pen=snill og upen=slem. Jeg tror i det hele tatt ikke at man ansetter kvinnelige filmskuespillere som ikke er billedskjønne. Om de har talent eller ikke er underordnet (tenk bare på Sændra Bullshit, hun er et strålende eksempel på denne praksisen).
Utseende er vesentlig ved første møte, siden blekner betydningen. For de fleste av oss.