Traum und Wirklischkeit
Jeg har tidligere i dette forumet bekjent min vandring innenfor korpsbevegelsen. Den var kort og- vel: temmelig uinteressant. Og jeg ble aldri noen Coltrane eller noen Louis Armstrong eller Ole Edvard Antonsen. Fair enough. Jeg har også skrevet om min interresse for fotball. 'Bare på TV og bare når vi vinner', sang Joachim Nilsen en gang i tiden. Det har ikke alltid vært sånn, en gang i tiden ville jeg gjøre virkelighet av drømmen om å bli Ray Clemences' etterfølger i Liverpool-buret. jeg var vel rundt elleve år. Far hadde kjøpt sykkel til meg- slik at han slapp å kjøre meg den drøye mila det var hver vei til Djelmeland hvor den stolte sportsklubben 'Hjelp' hadde sitt tilholdssted. Jeg var ikke fotballspiller-materiale, for å si det sånn. Ikke var jeg rask, ikke var jeg teknisk, og jeg var blottet for spill-forståelse, så jeg ble raskt veid og funnet for lett for smågutt-laget til 'Hjelp'. Sønnen til oppmannen- Sjettil Rævfossmo voktet buret, og jeg fikk aldri sjansen til å utfordre ham om keeperplassen. Og det faktum at jeg syklet to mil en gang hver uke for å gå på trening betydde ingenting når det gjaldt en plass i første-ellveren. Jeg tror jeg var for dum til å forstå hvor udugelig jeg var- men i et retroperspektiv, så burde jeg nok skjønt det. Samlet spilletid det ene året jeg var Hjelp-spiller var ti minutter-som innbytter på venstre-backen. Det kan være tungt for en pjokk å få følelsen at han ikke strekker til. Og Clemences' etterfølger ble Bruce Grobelaar, og ikke paaskeharen. Som la Adidas-skoene på hylla for alltid.
Kommentarer
jeg visst å utmerke meg.
Om ikke italienerne vil ha meg mener jeg?