Og litt til

Det har vært en slik helg som jeg ikke har så mange av i løpet av et år. Lenger. Jeg var ute av småbarnsbobla i nesten 48 timer. Jeg merker jo at jeg er ute av trening. Særlig på øldrikkingsfronten er jeg håpløst akterutseilt. Det var en fin konsert på Lørdag. Feiring av nasjonaldager har aldri vært mi greie - men irsk folkemusikk fremført av fantastiske musikere - det liker jeg. Så fikk man heller se igjennom fingrene med de stupide fløyelshattene og grønne antrekkene som enkelte publikummere hadde pyntet seg med. Sykkelføkks er tusen ganger verre. Uansett. Beelzebub og Beelzebub's kone og svoger og svigerinne og Beelzebubs kones tante var med. Haken ved hele min tur til oljehovedstaden var at jeg ikke hadde noen garanti for overnatting. Ikke ordnet på forhånd, ihvertfall. Men jeg hadde tenkt å spørre slangeleder og det så lenge lovende ut. Helt til han ikke kom. Og da Beelzebub tilbød meg overnatting i studioet hans i kjelleren, takket jeg ja og tenkte at nå var jeg heldig som h...

Så låg eg der, sprengmett i hagen hans far. Eg haurde han kom og at røysta hans bar. Ein harme som eg ikkje kjende. Han tordna og kjefta og skjennde. Eg sa som sant var - at ein må jo ha mat, og epla på treet, dei freista grassat. Eg skulda på ormen i graset. Eg sa det var Eva som maste. Men koss eg enn vrei meg i otte og skam. Eg slapp ikkje unna den mektige mann. Han peika på grinda til verda. Slik bruka han makta og æra. Slik kasta han oss to nakne på dør. Og ingenting skulle bli ganske som før. Eg viste han fingen, kan hende. Då hytta han neven attende. Som merra den blinde, sa Eva til meg: Det e pigede likt deg å skulda på meg. Ho dirra av galdrande sinne. Eg likte meg betre der inne. Det er du det Adam, som lyg og som stel. Eg fann meg ein kjepp og slo ormen i hel. Du, din forbannade luring! Og så vart det grining og suring.

I går besøkte jeg Bergljot. Da jeg spurte henne hvordan det gikk, fikk jeg følgende oppdatering: Koss det går? Mja. Same mannen. Same ungane. Same lånet. En ekstremt usentimental framstilling av hva som foregikk i bobla. Men både B og mor ble granne i målet da de snakket til katten. I morgen skal det være visning på familiegården. Jeg skal være med, og det er ikke noe jeg gleder meg til. Men det er et av disse ugjenkallelige tegnene på at livet må gå videre. En kan føle seg gul og blå, til hjertet eksploderer. Når fars livsverk og farfars livsverk og oldefars livsverk en gang blir solgt, så er det som om navlestrengen vil bli kappet på ny. Og uansett hvor mye jeg har forbannet både plassen og alt arbeidet (som ofte ble opplevd henholdsvis tungt og - meningsløst) så er det en slags kjærlighetssorg jeg sitter med i brystet, det er en klump i halsen. Og jeg vet ikke om det er tanken på at ungene mine aldri skal oppleve lam som danser og spretter seg oppover bakkene i mykt vårlys, eller kj...

Dette må være før Carling Cup finalen. Som vi tapte mot mænju. Vant ikke konkurransen om peneste antrekk heller. Håper på bedre greier i dag.

Undertegnedes manglende interresse for teknologiske nyvinninger burde være kjent blant mine lesere. Jeg vet forresten ikke om det er teknologien eller tingene i seg selv jeg motsetter meg. Eller om det er manglende vilje til å gjøre en innsats for å skjønne hvordan de fungerer. Jeg nevner i fleng: en gang kjøpte jeg verdens dyreste (og beste) sony minidisc-spiller jeg brukte den til å ta opp levende musikk med to ganger. Det ene opptaket var var gamlebandet mitt. Lyden var strålende - klokkeklar - helt fram til sangen skulle ta av - da komprimerte spilleren lyden ned til en smal fresing. Uten at jeg kunne svare for hvorfor eller hvordan. Senere samme kveld tok jeg opp en intimkonsert med bandet tmsrm (the mighty suicidal rape machine) som har fått navnet 'the cannabis-sessions'. Det er en sangskatt på høyde med prøysen og dylans greetings from big pink, og kanskje til og med pink floyds live at pompeii. Ikonisk. På det opptaket er lyden klar som glass. Men det kan være fordi de...

I en periode,rundt 1986 var jeg elev ved en ambulerende jordbruksskole i hjemkommunen min. I mangel på noe bedre å ta meg til. Jeg var klart yngst i klassen, og selv om jeg ikke var overvettes motivert for fag som regnskap, jord og hagebruk, husdyrlære, Biologi skogbruk og kjemi, så fant jeg meg rimelig greit til rette. Det var totalt syv måneder med undervisning, og 'fagturer' til london og oslo. Det absolutte bunn-noteringen fra London-turen var da jeg sovnet dritings med hodet på skulderen til den kvinnelige læreren vår. Under en visning av musicalen Chess. Dessuten hadde jeg hatt en flaske Lacoste etterbarberingsvann i bagen. Og den hadde knust og alle klærne mine luktet deretter. Noe helt annet enn ambulerende landbruksskole. Det var en rar uke. I løpet av tiden på landbruksskolen lot jeg meg verve til skogplanting. Det var ei bratt li på farsgården min som skulle plantes til. I regi av den lokale skogsjefen. Far ble ikke blid da han hørte at jeg hadde planer om å gjøre no...

Det tikket inn en tekstmelding fra lillesøster frekkesen på Lørdag: NETTI E 100 ÅR! DU KØDDE? Var mitt umiddelbare svar. NEI, DET STÅR I AVISÅ! Netti er den gamle - eller la meg omformulere det - den eldgamle dama som i en tiårs-periode bodde veggivegg med meg og et utvalg kompiser av det mer rølpa slaget. Kjære Netti. Hundre år det er faen meg en stor prestasjon. Det betyr blant annet at du har overlevd syv år på gamlehjem etter at du overlevde ti år med meg som nabo. Beklager den gangen Runo fyrte opp bål like utenfor veggen din, jeg var ikke hjemme og kunne ikke ha kontroll med ham. Jeg arvet ham dessuten fra Arnstein, og visste ikke at det var så ille. Jeg husker at hørselen din ikke var helt topp. Det er rart hva det gjør å ha høreapparat på det ene øret, og være tunghørt på det andre. Så sant man tar apparatet av seg når man tørner inn, så vil ikke festens skratt være til så veldig stor sjenanse. Bortsett fra hvis man har en hørende søster på besøk, og det tilfeldigvis sammenfall...