Das Dings am sich
Undertegnedes manglende interresse for teknologiske nyvinninger burde være kjent blant mine lesere.
Jeg vet forresten ikke om det er teknologien eller tingene i seg selv jeg motsetter meg. Eller om det er manglende vilje til å gjøre en innsats for å skjønne hvordan de fungerer.
Jeg nevner i fleng: en gang kjøpte jeg verdens dyreste (og beste) sony minidisc-spiller jeg brukte den til å ta opp levende musikk med to ganger. Det ene opptaket var var gamlebandet mitt. Lyden var strålende - klokkeklar - helt fram til sangen skulle ta av - da komprimerte spilleren lyden ned til en smal fresing. Uten at jeg kunne svare for hvorfor eller hvordan.
Senere samme kveld tok jeg opp en intimkonsert med bandet tmsrm (the mighty suicidal rape machine) som har fått navnet 'the cannabis-sessions'. Det er en sangskatt på høyde med prøysen og dylans greetings from big pink, og kanskje til og med pink floyds live at pompeii. Ikonisk.
På det opptaket er lyden klar som glass. Men det kan være fordi det ikke er trommer og bass.
Utenom disse opptakene kopierte jeg to cd - plater via verdens beste og verdens dyreste kabel. Dette gjorde jeg for å ha noe å høre på på vei til Frankrike, hvor jeg skulle delta på en plateinnspilling. Den ene var av Nick Cave, men da jeg skulle høre på den var det bare én låt som gikk på repeat i 74 minutter. Uansett hvor stor beundrer jeg er av Mr.Cave, så ble det i meste laget.
Men den andre plata var Arab Strap's The red thread. Den ble hel, men av en eller annen grunn var det ikke mulig å skippe mellom låtene. Plata er stor, så den hørte jeg sammenhengende hele veien ned.
Men utvalget ble så begrenset at jeg la spilleren tilbake i originalemballasjen da jeg kom hjem.
Men så insisterte jeg på at El Toro skulle låne den da han dro til Thailand med nesten alle vi kjente, og der gikk den sin seiersgang og fikk ry for å være både høytspillende og driftsikker. Og det var det.
Bilen vår har alarmer for: jeg plinger når det er tre plussgrader, jeg. Bare så dere vet det. I fjor plinget den hver gang vi kjørte over seksti. Hver eneste gang. Gjennom hele vinteren og våren. Fram til svogeren min trykket på en knapp uti Juni, og det forsvant. Etter det ble jeg mindre ilter i traffikken.
Her kommer vi fram til indrefileten: huset vårt har varmepumpe. En sånn boks på veggen som durer, og har en fjernkontroll hvor man kan regulere ønsket temperatur. I fjor vinter var ikke varmepumpa i nærheten av å holde ønsket temperatur i stua vår. Så vi kjørte elektrisk i tillegg.
Gammelt hus, tenkte vi. Så kjøpte vi vedovn (endelig en teknologi som jeg kan og liker å forholde meg til).
Men så var det svigermor som var innom, og hun kunne opplyse om at på denne pumpedingsen var det noen filter som skulle rengjøres. Hver fjortende dag. Og da jeg åpnet var det to filter.
Som var pottetette. De var dekket av et støvlag på mer enn en centimeter.
Nå kommer det varm luft ut. Vi har knapt brukt vedovnen etterpå.
Det er nesten utrolig. Men kjekt for kraftselskapene, sikkert.
Jeg vet forresten ikke om det er teknologien eller tingene i seg selv jeg motsetter meg. Eller om det er manglende vilje til å gjøre en innsats for å skjønne hvordan de fungerer.
Jeg nevner i fleng: en gang kjøpte jeg verdens dyreste (og beste) sony minidisc-spiller jeg brukte den til å ta opp levende musikk med to ganger. Det ene opptaket var var gamlebandet mitt. Lyden var strålende - klokkeklar - helt fram til sangen skulle ta av - da komprimerte spilleren lyden ned til en smal fresing. Uten at jeg kunne svare for hvorfor eller hvordan.
Senere samme kveld tok jeg opp en intimkonsert med bandet tmsrm (the mighty suicidal rape machine) som har fått navnet 'the cannabis-sessions'. Det er en sangskatt på høyde med prøysen og dylans greetings from big pink, og kanskje til og med pink floyds live at pompeii. Ikonisk.
På det opptaket er lyden klar som glass. Men det kan være fordi det ikke er trommer og bass.
Utenom disse opptakene kopierte jeg to cd - plater via verdens beste og verdens dyreste kabel. Dette gjorde jeg for å ha noe å høre på på vei til Frankrike, hvor jeg skulle delta på en plateinnspilling. Den ene var av Nick Cave, men da jeg skulle høre på den var det bare én låt som gikk på repeat i 74 minutter. Uansett hvor stor beundrer jeg er av Mr.Cave, så ble det i meste laget.
Men den andre plata var Arab Strap's The red thread. Den ble hel, men av en eller annen grunn var det ikke mulig å skippe mellom låtene. Plata er stor, så den hørte jeg sammenhengende hele veien ned.
Men utvalget ble så begrenset at jeg la spilleren tilbake i originalemballasjen da jeg kom hjem.
Men så insisterte jeg på at El Toro skulle låne den da han dro til Thailand med nesten alle vi kjente, og der gikk den sin seiersgang og fikk ry for å være både høytspillende og driftsikker. Og det var det.
Bilen vår har alarmer for: jeg plinger når det er tre plussgrader, jeg. Bare så dere vet det. I fjor plinget den hver gang vi kjørte over seksti. Hver eneste gang. Gjennom hele vinteren og våren. Fram til svogeren min trykket på en knapp uti Juni, og det forsvant. Etter det ble jeg mindre ilter i traffikken.
Her kommer vi fram til indrefileten: huset vårt har varmepumpe. En sånn boks på veggen som durer, og har en fjernkontroll hvor man kan regulere ønsket temperatur. I fjor vinter var ikke varmepumpa i nærheten av å holde ønsket temperatur i stua vår. Så vi kjørte elektrisk i tillegg.
Gammelt hus, tenkte vi. Så kjøpte vi vedovn (endelig en teknologi som jeg kan og liker å forholde meg til).
Men så var det svigermor som var innom, og hun kunne opplyse om at på denne pumpedingsen var det noen filter som skulle rengjøres. Hver fjortende dag. Og da jeg åpnet var det to filter.
Som var pottetette. De var dekket av et støvlag på mer enn en centimeter.
Nå kommer det varm luft ut. Vi har knapt brukt vedovnen etterpå.
Det er nesten utrolig. Men kjekt for kraftselskapene, sikkert.
Kommentarer