Idiot
I en periode,rundt 1986 var jeg elev ved en ambulerende jordbruksskole i hjemkommunen min.
I mangel på noe bedre å ta meg til.
Jeg var klart yngst i klassen, og selv om jeg ikke var overvettes motivert for fag som regnskap, jord og hagebruk, husdyrlære, Biologi skogbruk og kjemi, så fant jeg meg rimelig greit til rette.
Det var totalt syv måneder med undervisning, og 'fagturer' til london og oslo. Det absolutte bunn-noteringen fra London-turen var da jeg sovnet dritings med hodet på skulderen til den kvinnelige læreren vår.
Under en visning av musicalen Chess.
Dessuten hadde jeg hatt en flaske Lacoste etterbarberingsvann i bagen. Og den hadde knust og alle klærne mine luktet deretter. Noe helt annet enn ambulerende landbruksskole. Det var en rar uke.
I løpet av tiden på landbruksskolen lot jeg meg verve til skogplanting. Det var ei bratt li på farsgården min som skulle plantes til. I regi av den lokale skogsjefen. Far ble ikke blid da han hørte at jeg hadde planer om å gjøre noe annet enn å hjelpe han på våren.
Hva med lamminga, gjerdene, melkinga, kunstgjødselspredinga og steinhentinga? Var jeg helt idiot? Sant å si så er jeg ikke sikker.
De totre dagene og kveldene jeg hadde i vårsola under bandåsen var ren terapi. Og på god avstand fra min stressede øverstkommanderende. Det er mye som har skjedd siden da. Plantefeltet mitt ble riktig fint. 1750 planter som ble til busker. Og juletrær i mange år. Og jeg tenker at av alle de tusenvis av timene jeg har trellet på gården i barndommen og ungdommen, så er det disse som viser best igjen.
Det er ikke vakkert lenger. De står som store truende skygger under åsen.
For grana er skuggjetålande. Men furua er lyselskande. Det lærte jeg i 1986.
I mangel på noe bedre å ta meg til.
Jeg var klart yngst i klassen, og selv om jeg ikke var overvettes motivert for fag som regnskap, jord og hagebruk, husdyrlære, Biologi skogbruk og kjemi, så fant jeg meg rimelig greit til rette.
Det var totalt syv måneder med undervisning, og 'fagturer' til london og oslo. Det absolutte bunn-noteringen fra London-turen var da jeg sovnet dritings med hodet på skulderen til den kvinnelige læreren vår.
Under en visning av musicalen Chess.
Dessuten hadde jeg hatt en flaske Lacoste etterbarberingsvann i bagen. Og den hadde knust og alle klærne mine luktet deretter. Noe helt annet enn ambulerende landbruksskole. Det var en rar uke.
I løpet av tiden på landbruksskolen lot jeg meg verve til skogplanting. Det var ei bratt li på farsgården min som skulle plantes til. I regi av den lokale skogsjefen. Far ble ikke blid da han hørte at jeg hadde planer om å gjøre noe annet enn å hjelpe han på våren.
Hva med lamminga, gjerdene, melkinga, kunstgjødselspredinga og steinhentinga? Var jeg helt idiot? Sant å si så er jeg ikke sikker.
De totre dagene og kveldene jeg hadde i vårsola under bandåsen var ren terapi. Og på god avstand fra min stressede øverstkommanderende. Det er mye som har skjedd siden da. Plantefeltet mitt ble riktig fint. 1750 planter som ble til busker. Og juletrær i mange år. Og jeg tenker at av alle de tusenvis av timene jeg har trellet på gården i barndommen og ungdommen, så er det disse som viser best igjen.
Det er ikke vakkert lenger. De står som store truende skygger under åsen.
For grana er skuggjetålande. Men furua er lyselskande. Det lærte jeg i 1986.
Kommentarer