Om å bryte en sirkel

Jeg gjør ikke det motsatte av det som er vanlig, nei jeg gjør det motsatte av det igjen, og det motsatte av det motsatte av det som er vanlig det er jo det vanlige igjen.

Jeg gjør det vanlige

Egil Hegreberg 

Det er tjueniende januar i det hersens år 2021. 

I går så jeg fotball med Flanellskjortemannen. 

Jeg hilste på hunden hans for første gang.          

De har hatt den i tre år.

Hvorfor er det sånn at man slutter å henge med folk? Slutter å ringe eller melde dem, slutter å sende mer eller mindre morsomme gifer på messenger eller facebook, slutter å omgås, og så har det plutselig gått så lang tid at døra tilbake til det rommet er blitt så treig og vanskelig å åpne at man glemmer at den er der.

Hvorfor er det sånn?

Er det fordi man slutter å like dem? Fordi man ikke orker å forholde seg til dem? Har de sagt noe som man har blitt fornærmet for? Har de blitt rasshøl over natta? Er det sånn at den ene eller begge partene har gått lei? Har man nok med dem man har? 

Eller er det livet, forpliktelsene, mønstrene vi beveger oss i. Rutinene?

I kjølvannet av mitt 50 år lange liv er det mange mennesker som har betydd noe for meg, som jeg har gjort noe med, festa med eller lekt med, reist på hytteturer med, delt tanker og meninger med, overnatta hos.

En eller annen gang har du også sikkert hørt klisjeen om at forhold skal behandles som en plante og at de må vannes og gjødsles og putles med, for hvis ikke dør de, tørker ut og visner på rot. Så er det kanskje på den måten folk har forsvunnet ut av livet mitt på, da. At jeg (og de) har gitt faen i å vanne, og at hele greia til slutt tørka inn.

Da jeg forlot Flanellskjortemannen rett over midnatt, ørlite brisen, og glad for at Liverpool (nok en gang) hadde tukta Tottenham, tenkte jeg først og fremst: DETTE var koselig! Hvorfor gjør jeg ikke dette oftere?

For vi kjenner hverandre så godt. Og Flanellskjortemannen (fortsatt iført flanellskjorte) er en veldig fin fyr. Reflektert. Lett å snakke med. Morsom og empatisk. Og i går ble den planten vanna litt, og neste gang vil det være lettere å ta opp telefonen og vippe avgårde en melding for å høre om han vil treffes.

Når det er sagt. Ja, det er Korona, og det er ikke bare bare å gå ut og ta seg en øl lenger, eller å gå på kino, men det er en nokså dårlig unnskyldning. Det er førti milliarder andre ting å finne på. Gå en tur eller noe, spille TP på Facetime. Sånne ting.

Og: Flanellskjortemannen pleier se fotball med Ollve, men kona til Ollve jobber på sykehuset, og har Koronastengt kjellerstua for øltørste flanellskjortemenn med hang til fotball (og alle andre også, selvsagt), så egentlig var jeg ikke førstevalget, men det lever jeg godt med.