Seks år
Jeg husker godt da vi var på informasjonsmøter hos steinerskolen før vi skulle bestemme oss om vi skulle søke ungene våre inn der eller ikke.
Jeg beit meg merke i en ting som hun ene læreren sa: Når du e seks år, så skjer det så møje me kroppen din - du miste tennene - har du sett ein seksåring ? De klare ikkje å sidda i ro, de e høgt og lågt heile veien.
Jeg hadde sett seksåringer, på nært hold tilogmed, men siden mine unger var halv fem, så forsto jeg ikke innholdet i uttalelsen akkurat da. Men nå gjør jeg det.
Seksåringer er høyt og lavt. de ler og griner og klatrer og snakker og springer barføtt ute uansett årstid - hvis de får sjansen. De spør om alt, uten sperrer, de krangler og klemmer og slåss og tøyer og drar i tålmodigheten din.
Seksåringer vil prøve alt. Om den ene setter tunga fast - fryser den fast - i en lyktestolpe den ene dagen, så hindrer det ikke andre i å gjøre det samme - dagen etter.
Eg ville bare finna ud koss det va.
Hører man etter med mer enn ett øre når de snakker, så går det i alt fra kroppsfunksjoner og om hvem som sa hva til hvem, til dype, filosofiske spørsmål, til leker som fortsatt har navn, til politikk og rettferdighet, og hvem som er flinkest til å løpe, og hvem som skal gjøre hva, og hva de skal si til Deidalos hvis de får være med i 'Labyrint'. De vil ikke snakke om farmor, som er død i tilfelle pappa blir lei seg. Og hvis de likevel snakket om henne, så skal de bare si fine ting. Det er jo uansett nesten bare fine ting å si. Og så kan det være spørsmålet om hvorvidt man er barnslig hvis man liker Poppeloppane på barne-tv.
Det er ikke en unaturlig handling å sitte barføtt og gni tåfisen sin mot klesknaggen til en jevnaldrende medelev. Det er sånt man gjør når man er seks år.
Drikke av vannmugga. Proklamere at man liker grillpølser, men HATER wiener. Det er befriende å henge med seksåringer, men det er ikke for pyser. Jeg elsker at alt kommer ufiltrert ut av dem, at de gjentar ting en sier, som små papegøyer, som at 'Brann er et lite drittlag fra Bergen'. Det er en sannhet hjemme hos oss.
At tannfeen har slutta å jobbe natt av familiære årsaker er grunnen til at det ikke ligger tjue kroner oppi om morgenen. Sånn er det bare.
Jeg er ganske sikker på at ungene mine aldri kommer til å se mer opp til meg enn de gjør nå. Min innflytelse kommer aldri til å bli større, og så kan man alltids diskutere om det er riktig å bruke en så stor del av den tiden på å mase om å få på seg klærne og få i seg maten, slutte å erte, slutte å krangle, denslags. Men det er som å kjøre karusell, og så kaster den seg rundt og rundt i villere og villere fart, lysene blinker og musikken tiltar i styrke. Og når man sitter på den karusellen, så er det vanskelig å betrakte den på avstand.
Det kan til og med hende at man bidrar til at farten øker, heller enn det motsatte.
Jeg beit meg merke i en ting som hun ene læreren sa: Når du e seks år, så skjer det så møje me kroppen din - du miste tennene - har du sett ein seksåring ? De klare ikkje å sidda i ro, de e høgt og lågt heile veien.
Jeg hadde sett seksåringer, på nært hold tilogmed, men siden mine unger var halv fem, så forsto jeg ikke innholdet i uttalelsen akkurat da. Men nå gjør jeg det.
Seksåringer er høyt og lavt. de ler og griner og klatrer og snakker og springer barføtt ute uansett årstid - hvis de får sjansen. De spør om alt, uten sperrer, de krangler og klemmer og slåss og tøyer og drar i tålmodigheten din.
Seksåringer vil prøve alt. Om den ene setter tunga fast - fryser den fast - i en lyktestolpe den ene dagen, så hindrer det ikke andre i å gjøre det samme - dagen etter.
Eg ville bare finna ud koss det va.
Hører man etter med mer enn ett øre når de snakker, så går det i alt fra kroppsfunksjoner og om hvem som sa hva til hvem, til dype, filosofiske spørsmål, til leker som fortsatt har navn, til politikk og rettferdighet, og hvem som er flinkest til å løpe, og hvem som skal gjøre hva, og hva de skal si til Deidalos hvis de får være med i 'Labyrint'. De vil ikke snakke om farmor, som er død i tilfelle pappa blir lei seg. Og hvis de likevel snakket om henne, så skal de bare si fine ting. Det er jo uansett nesten bare fine ting å si. Og så kan det være spørsmålet om hvorvidt man er barnslig hvis man liker Poppeloppane på barne-tv.
Det er ikke en unaturlig handling å sitte barføtt og gni tåfisen sin mot klesknaggen til en jevnaldrende medelev. Det er sånt man gjør når man er seks år.
Drikke av vannmugga. Proklamere at man liker grillpølser, men HATER wiener. Det er befriende å henge med seksåringer, men det er ikke for pyser. Jeg elsker at alt kommer ufiltrert ut av dem, at de gjentar ting en sier, som små papegøyer, som at 'Brann er et lite drittlag fra Bergen'. Det er en sannhet hjemme hos oss.
At tannfeen har slutta å jobbe natt av familiære årsaker er grunnen til at det ikke ligger tjue kroner oppi om morgenen. Sånn er det bare.
Jeg er ganske sikker på at ungene mine aldri kommer til å se mer opp til meg enn de gjør nå. Min innflytelse kommer aldri til å bli større, og så kan man alltids diskutere om det er riktig å bruke en så stor del av den tiden på å mase om å få på seg klærne og få i seg maten, slutte å erte, slutte å krangle, denslags. Men det er som å kjøre karusell, og så kaster den seg rundt og rundt i villere og villere fart, lysene blinker og musikken tiltar i styrke. Og når man sitter på den karusellen, så er det vanskelig å betrakte den på avstand.
Det kan til og med hende at man bidrar til at farten øker, heller enn det motsatte.
Kommentarer