Kjellertrapp
Lange avbrekk fra blogginga har - for min del - som regel to ulike årsaker.
Den ene er at jeg er travel på andre kanter, og at det å skrive blir nedprioritert til fordel for andre aktiviteter, som jobb, familieliv, fotball, øl og så bortetter.
Den andre årsaken kan være at jeg er i kjelleren. I kjelleren er det mørkt og kaldt, og der er det stemmer som understreker de mindre positive sidene ved min person. Fra tid til annen styrer de hele sjappa.
Rapporter fra kjelleren er ikke særlig bloggbart, men tidligere erfaringer viser at det går an å skrive seg opp fra kjelleren. At man kan finne perspektiver, løfte seg ut av det, og dermed komme seg videre.
Det er en måned siden sist jeg publiserte noe, det har vært jul, og vinteren har kommet (og reist sin vei). Norge har fått sin første innvandrings og integreringsminister, og rapportene så lang tyder på at hun utfører oppgavene sine i god, tysk 40-tallstradisjon, til taktfast jubel fra trollene og alle de andre som frykter for velferden og for den norske kulturen.
Og så døde Bowie.
Fra før hadde Lemmy Kilmister forlatt oss, det var også rart, men det traff meg ikke på same måten. Det mest overraskende med Lemmy's bortgang var nesten det faktum at han faktisk var dødelig. Det er noen av disse hardeste rockegutta - Keith Richards, Iggy Pop, og Lemmy Kilmister - man tror tror de er pansret - både innvendig og utvendig - men det er selvsagt feil.
Jeg fikk vite om Bowie på denne måten:
Jeg sto og venta på å bli plukket opp, eller egentlig var jeg på vei ut døra. Kofferten var pakka. Jeg måtte huske laderen. Drakk den siste slurken av kaffekoppen. Sjekket facebookfeeden på telefonen. Det sto at Bowie var død. Det slo ned som et sjokk i meg. Verden stoppa opp. Jeg måtte sette meg ned, for jeg trodde ikke at det var sant. Men det rant inn med meldinger og hyllester og så leste jeg at han hadde hatt kreft, og jeg så det liksom for meg. De som var han nærmest, som sto rundt senga og skalv. Og venta på at han skulle forlate dem. Og visste at snart skulle han trekke pusten for siste gang. Og for dem ville verden aldri bli den samme igjen. Alt ville være forandret.
Igjennom musikken sin nådde David Bowie langt flere enn de få utvalgte som sto rundt ham når han åndet ut.
Og jeg kan ikke beskrive det som noe annet enn sorg, det jeg føler.
Jeg har sett David Bowie live 2 ganger. Den første gangen var på Kalvøyafestivalen i 1993. Det regna tett. Jeg var kanakkas. Sto langt framme med en sekk på ryggen. Den forsvant. Mobiltelefonen forsvant. Bowie knytta neven og ropte mot værgudene: GIVE US YOUR FUCKING BEST!
De beste konsertene løfter folk inn i en felles stemning, folk gynger, rister, synger sammen. Dette var en sånn opplevelse.
Å være i det rommet er noe av det fineste som finnes.
Det er derfor man går på konsert. Det er derfor man driver med musikk, man ønsker å nå noen. Man ønsker å bli nådd.
Og en til ting - som jeg husker fra den dagen George Harrison døde - jeg var på konsert på Folken. Og jeg TROR det var Madrugada som spilte, og spontant - som en hyllest - dro de Here comes the sun. Og jeg hadde gåsehud, og tenkte at rundt omkring på hundrevis av scener står band og spiller låter av George Harrison. Og publikum har gåsehud og synger med, og verden går videre, slurer rundt sin egen akse, og mesteren er død, men musikken lever.
Og takk for musikken, David Bowie.
For meg var du en av de største.
Den ene er at jeg er travel på andre kanter, og at det å skrive blir nedprioritert til fordel for andre aktiviteter, som jobb, familieliv, fotball, øl og så bortetter.
Den andre årsaken kan være at jeg er i kjelleren. I kjelleren er det mørkt og kaldt, og der er det stemmer som understreker de mindre positive sidene ved min person. Fra tid til annen styrer de hele sjappa.
Rapporter fra kjelleren er ikke særlig bloggbart, men tidligere erfaringer viser at det går an å skrive seg opp fra kjelleren. At man kan finne perspektiver, løfte seg ut av det, og dermed komme seg videre.
Det er en måned siden sist jeg publiserte noe, det har vært jul, og vinteren har kommet (og reist sin vei). Norge har fått sin første innvandrings og integreringsminister, og rapportene så lang tyder på at hun utfører oppgavene sine i god, tysk 40-tallstradisjon, til taktfast jubel fra trollene og alle de andre som frykter for velferden og for den norske kulturen.
Og så døde Bowie.
Fra før hadde Lemmy Kilmister forlatt oss, det var også rart, men det traff meg ikke på same måten. Det mest overraskende med Lemmy's bortgang var nesten det faktum at han faktisk var dødelig. Det er noen av disse hardeste rockegutta - Keith Richards, Iggy Pop, og Lemmy Kilmister - man tror tror de er pansret - både innvendig og utvendig - men det er selvsagt feil.
Jeg fikk vite om Bowie på denne måten:
Jeg sto og venta på å bli plukket opp, eller egentlig var jeg på vei ut døra. Kofferten var pakka. Jeg måtte huske laderen. Drakk den siste slurken av kaffekoppen. Sjekket facebookfeeden på telefonen. Det sto at Bowie var død. Det slo ned som et sjokk i meg. Verden stoppa opp. Jeg måtte sette meg ned, for jeg trodde ikke at det var sant. Men det rant inn med meldinger og hyllester og så leste jeg at han hadde hatt kreft, og jeg så det liksom for meg. De som var han nærmest, som sto rundt senga og skalv. Og venta på at han skulle forlate dem. Og visste at snart skulle han trekke pusten for siste gang. Og for dem ville verden aldri bli den samme igjen. Alt ville være forandret.
Igjennom musikken sin nådde David Bowie langt flere enn de få utvalgte som sto rundt ham når han åndet ut.
Og jeg kan ikke beskrive det som noe annet enn sorg, det jeg føler.
Jeg har sett David Bowie live 2 ganger. Den første gangen var på Kalvøyafestivalen i 1993. Det regna tett. Jeg var kanakkas. Sto langt framme med en sekk på ryggen. Den forsvant. Mobiltelefonen forsvant. Bowie knytta neven og ropte mot værgudene: GIVE US YOUR FUCKING BEST!
De beste konsertene løfter folk inn i en felles stemning, folk gynger, rister, synger sammen. Dette var en sånn opplevelse.
Å være i det rommet er noe av det fineste som finnes.
Det er derfor man går på konsert. Det er derfor man driver med musikk, man ønsker å nå noen. Man ønsker å bli nådd.
Og en til ting - som jeg husker fra den dagen George Harrison døde - jeg var på konsert på Folken. Og jeg TROR det var Madrugada som spilte, og spontant - som en hyllest - dro de Here comes the sun. Og jeg hadde gåsehud, og tenkte at rundt omkring på hundrevis av scener står band og spiller låter av George Harrison. Og publikum har gåsehud og synger med, og verden går videre, slurer rundt sin egen akse, og mesteren er død, men musikken lever.
Og takk for musikken, David Bowie.
For meg var du en av de største.
Kommentarer