er du våken

Jeg har vært i Danmark. Kjørt igjennom Novemberregnet i en minibuss. 3 og en halv time til Kristiansand. Med 4 andre tause menn. Lyden av vindusviskerne. Lyden av dekkene som kastet overflatevann inn under skjermene og ut i natta. Lars Magnus og jeg bakerst ved hvert vårt vindu. De motherføkkings Hardyguttene på 41 og 45 år. Jeg er eldst, så det betyr at det er jeg som er Frank. Og Hegle er pappa Fenton Hardy. Jeg hadde våkna med et rykk klokka 3. 7 ubesvarte anrop på telefonen. 3 tekstmeldinger. Er du våken sto det på den ene. Det var vel å ta i. Jeg vaste rundt min egen akse mens jeg forsøkte å få på meg klærne og stappe alt jeg trengte oppi min bulkede trillekoffert.

Det er fortsatt mørkt ute. Jeg tenker på alle de turene jeg har hatt i slike minibusser. Søkklasta med gitarer og stæsj, på vei til til et hotell eller en flyplass eller en venue. 7-8 par øyne mysende ut vinduene. Lyden av en ølboks som blir åpna i mørket. Rytmen og rutinene. Ventinga.
Bilen svinger mot Colorline sin terminal i Kristiansand. Klokka har kanskje blitt sju eller halv åtte Tirsdag morgen.
Jeg forsøker å kvotere inn litt Høyrehumor for å tilfredsstille Kringkastingsrådet. Noe om taxfreekvoter, kanskje? Eller den med atombomba over Pakistan og alle pakkisene som bor på Horhaug? Eller kanskje jeg bare skal tenke på informasjonsfilmen til justisministeren? Den er komisk, men satirisk er den ikke.
Jeg ruller en røyk av Hegle. Han, Lars Magnus og jeg røyker mens de oppmalte feltene langsomt fylles opp av biler som skal sørover med ferja.