Alt henger sammen med alt

Det var den dagen i året. Den dagen mot slutten av November da alle trærne utenfor slapp bladene sine kollektivt. Over bilene som sto parkert langs Luff Didriksensgate. Det sto en drosje der, som var helt dekka av brune blader. Over taket, panseret og frontruta.
Jeg vet ikke en gang hva slags trær det er. Kanskje Alm. Eller bøk. Jeg vet ikke forskjell på dem.
Men det var den dagen. Søndag før advent - jeg er sikker fordi Liverpool hadde smadra Manchester City på Ethiad dagen før. Fossa over dem.
Det er ikke sånt en ser så ofte. Det var tre minusgrader, sol og vindstille i Stavanger. Ikke akkurat normalen det heller.
Det kommer tre mennesker i refleksvest og joggeklær. Pusten deres går hvit i kveldsmørket. De etterlater bakluka i Audien på vidt gap. Løper opp den slake grusveien mot Vannassen som tre selvlysende varianter av Bukkene Bruse (bare at den ene var ei geit). Det var sånne treningsmennesker, og om det høres fordomsfullt ut, så får det stå sin prøve. De er ikke av det slaget som lunter rundt Mosvannet hver Søndag med håp om å plutselig bli dritslanke og fornøyde med sin egen kropp. Jeg sier håp og ikke tro.
I skuffen hjemme er det bamsemums.
Disse tre er av et annet slag. Jeg lukker bakluka deres likevel. Under tvil.
Hvis det var meg som hadde parkert Audien min ved Kristianlyst skole for å ta meg en treningstur i den kalde Novemberkvelden - sammen med treningsvennene mine - og hadde glemt å lukke bakluka. Da hadde jeg helst sett at noen lukka den. Selv om det var en ironisk og fordomsfull og temmelig ubarbert 45-åring. Heller enn at noen stjal den eller det det de måtte finne av verdi inni.
Jeg begynner visst å bli bløthjertet.



I kjelleren til Timmy tar Ep'en vår form. 5 låter (eller 4+1). Og siden vokalen legges på til slutt så har jeg vært på utsiden fram til nå. Eller ikke på utsiden, for jeg har vært med på tråden på Facebook, og har tilgang på mappa i dropbox, hvor diskusjonen mellom Timmy og Arne går. Jeg aner konturen av sangene.
Det er denne bittelille tonen av usikkerhet som piper i meg. Alt jeg har gjort til nå har vært uten press, det har vært lunt - og sangen har på underlig vis lagt seg oppå låtene - vokst seg inn i dem som et resultat av de gode vibbene som har bredt seg.
Denne gangen har vi gitt oss selv en tidsfrist. Det kan bli annerledes, for jeg er ikke akkurat Mr. Cool i møte med store forventninger.
Og dette året - som har vært det villeste av dem alle - som har bydd på jublende glede og bunnløs sorg, på musikk og scene, støy og ettertenksom stillhet. Ennå er det ikke over.
På fem låter skal vi oppsummere det.
Og så skal vi løfte blikket og dundre inn i 2016.



Kommentarer

Populære innlegg fra denne bloggen

Hits for kids.

Midt i hjerta