Eg såg du sat her
Mor døde den 26. Oktober.
Hun hadde vært syk en stund. Veldig syk de siste ukene.
Andres sykdomsforløp er ikke noe man deler på verdensveven, det er for privat. I motsetning til mine følelser. Min gjøren og laden.
Astrid Lindgren sa i et intervju en gang at hver gang hun snakka med søsteren i telefonen, så åpna de med replikken 'Døden døden'. 'Ja, huff. Døden døden'.
De var begge gamle damer. Og ved å rydde akkurat det temaet av veien først, så laga de rom for å snakke om noe annet. Noe som handla om livet.
Mor var i mange år det viktigste mennesket i livet mitt. Hun fikk meg til å føle meg elska, forsvarte meg overfor far og alle andre. Hun var kreativ og morsom. Snill og omsorgsfull. Ett av mine første barndomsminner er fra da jeg var tre eller fire år, og stemmen hennes over sprinkelsenga som sang balladen om Loch Lomond.
Det blir sagt at jeg - i samme periode - grein foran et bilde av henne når hun ikke var hjemme, mens tårene trilla nedover kinnene : 'Det e mamma mi, det'. Det siste der finnes det ikke sikre kilder til lenger. Det er i det hele tatt noe litt ullent når barndomsminner blander seg med anekdoter. Noen ganger kan man ikke skille dem fra hverandre.
De fleste av oss går lei av å høre småbarnshistorier om oss selv i 12-13 årsalderen, men det hindra aldri mor i å gjentafra vår barndom. Til vi var langt inn i middelalderen. Ofte til både rødming og himling med øynene, til protester og demonstrativ slamring med dørene.
Jeg tror jeg fortalte alt til mor fram til jeg var 13. Eller kanskje ikke alt. Ikke det som stilte meg selv i et dårlig lys. Det holdt jeg for meg selv. Men jeg hadde observante søstre som mer enn gjerne delte ugunstige sider ved min oppførsel. Mor tok meg i forsvar ni av ti ganger.
Det er rart. Alle de åra en bruker på å gjøre seg fri fra foreldrene sine. Sikkert energi nok til å varme opp et middels stort byggefelt. Holdt det med lys såvel inne som ute. Bare for å finne ut at man har gått i en bue. Man har fornekta ting, blåst av tradisjoner og ledd åpenlyst av verdier. Og når de nå er borte, foreldrene mine, så ser jeg dem i et annet lys. Jeg har gått i bue og endt opp forbløffende nær der hvor de sto. Fars kraft og rettferdighetssans. Mors åpenhet og uuttømmelige kjærlighet til dem som var henne nærmest. Det er sånt jeg setter høyt. Det har forma meg.
Blant mange andre ting.
Det er 27. Oktober. Jeg sitter i et blått buss-skur i Randøykrysset. Jeg venter på Rållså som kommer med buss via Fister. Det er klarvær og sola skinner igjennom gulnet løvverk. Jeg røyker. Bilen står med motoren i gang. Jeg er helt fylt opp av det som har skjedd. Av det som var. Av det som skal skje. Det kjører en bil forbi. Svinger mot Randøy. Stopper og rygger tilbake inn på busslommen. 'Eg såg du sat her', sier han og tar hånda mi. 'Ja'.
Jeg ser på skotuppene mine. Kjenner trykket i brystet. Det er mitt første møte med noen etter at mor døde. Utenom familien og korridorenglene.
Han kjente henne godt. Snakker om ting han husker fra da det var bra. Han setter seg inn I bilen igjen og kjører. Jeg griner. Røyker videre. Hører motordur og tenker at det må være bussen, men det er enda en bil som svinger av, stanser og rygger tilbake. Han kommer ut. Tar rundt meg og gir meg en bamseklem. 'Eg såg du sat her'. Det er ikke så lett å si noe.
'Det gjekk så fort på slutten'.
'Ja'.
Hun hadde vært syk en stund. Veldig syk de siste ukene.
Andres sykdomsforløp er ikke noe man deler på verdensveven, det er for privat. I motsetning til mine følelser. Min gjøren og laden.
Astrid Lindgren sa i et intervju en gang at hver gang hun snakka med søsteren i telefonen, så åpna de med replikken 'Døden døden'. 'Ja, huff. Døden døden'.
De var begge gamle damer. Og ved å rydde akkurat det temaet av veien først, så laga de rom for å snakke om noe annet. Noe som handla om livet.
Mor var i mange år det viktigste mennesket i livet mitt. Hun fikk meg til å føle meg elska, forsvarte meg overfor far og alle andre. Hun var kreativ og morsom. Snill og omsorgsfull. Ett av mine første barndomsminner er fra da jeg var tre eller fire år, og stemmen hennes over sprinkelsenga som sang balladen om Loch Lomond.
Det blir sagt at jeg - i samme periode - grein foran et bilde av henne når hun ikke var hjemme, mens tårene trilla nedover kinnene : 'Det e mamma mi, det'. Det siste der finnes det ikke sikre kilder til lenger. Det er i det hele tatt noe litt ullent når barndomsminner blander seg med anekdoter. Noen ganger kan man ikke skille dem fra hverandre.
De fleste av oss går lei av å høre småbarnshistorier om oss selv i 12-13 årsalderen, men det hindra aldri mor i å gjentafra vår barndom. Til vi var langt inn i middelalderen. Ofte til både rødming og himling med øynene, til protester og demonstrativ slamring med dørene.
Jeg tror jeg fortalte alt til mor fram til jeg var 13. Eller kanskje ikke alt. Ikke det som stilte meg selv i et dårlig lys. Det holdt jeg for meg selv. Men jeg hadde observante søstre som mer enn gjerne delte ugunstige sider ved min oppførsel. Mor tok meg i forsvar ni av ti ganger.
Det er rart. Alle de åra en bruker på å gjøre seg fri fra foreldrene sine. Sikkert energi nok til å varme opp et middels stort byggefelt. Holdt det med lys såvel inne som ute. Bare for å finne ut at man har gått i en bue. Man har fornekta ting, blåst av tradisjoner og ledd åpenlyst av verdier. Og når de nå er borte, foreldrene mine, så ser jeg dem i et annet lys. Jeg har gått i bue og endt opp forbløffende nær der hvor de sto. Fars kraft og rettferdighetssans. Mors åpenhet og uuttømmelige kjærlighet til dem som var henne nærmest. Det er sånt jeg setter høyt. Det har forma meg.
Blant mange andre ting.
Det er 27. Oktober. Jeg sitter i et blått buss-skur i Randøykrysset. Jeg venter på Rållså som kommer med buss via Fister. Det er klarvær og sola skinner igjennom gulnet løvverk. Jeg røyker. Bilen står med motoren i gang. Jeg er helt fylt opp av det som har skjedd. Av det som var. Av det som skal skje. Det kjører en bil forbi. Svinger mot Randøy. Stopper og rygger tilbake inn på busslommen. 'Eg såg du sat her', sier han og tar hånda mi. 'Ja'.
Jeg ser på skotuppene mine. Kjenner trykket i brystet. Det er mitt første møte med noen etter at mor døde. Utenom familien og korridorenglene.
Han kjente henne godt. Snakker om ting han husker fra da det var bra. Han setter seg inn I bilen igjen og kjører. Jeg griner. Røyker videre. Hører motordur og tenker at det må være bussen, men det er enda en bil som svinger av, stanser og rygger tilbake. Han kommer ut. Tar rundt meg og gir meg en bamseklem. 'Eg såg du sat her'. Det er ikke så lett å si noe.
'Det gjekk så fort på slutten'.
'Ja'.
Kommentarer
Med ønske om en god helg, mvh Marit
Gro