Charterism / På vei mot føkkings Mallorca
Det var ei sånn uke der alt skjedde.
Noen uker er nesten identiske når man er 45, men denne var ikke en sånn.
Ungene har hatt sine siste dager i barnehagen, den ene markeringen har tatt den andre, og munnet ut i en fellestur for alle førskolekidsa i barnehagen, med overnatting, og det hadde Endre grua seg til - mens Ingrid hadde gleda seg. Men det ble en fest for dem begge. Selvsagt ble det det.
Endre datt riktignok i sjøen, men han hadde redningsvest, og syntes det var storveis å flyte i sjøen.
Da ungene kom tilbake på Fredagen, glade og trøtte, med hver sin trillekoffert, bar det rett hjem for å pakke om, og en time seinere satt de i drosjen, mens jeg dro ut bagasjen, og hvis dere lurer på hvor Rållså var, så var hun i dusjen, som vanlig litt sein, som om tiden var en slags elastisk hinne som det går an å dra i, og relativisere, og ikke en eksakt mekanisk vitenskap full av absolutter.
Jeg hadde ikke så mange meninger om charterlivet før vi dro. Jeg visste ikke hva jeg skulle forvente meg. Det er lenge siden jeg anså meg selv for å være så spesiell at jeg ikke kunne være på samme sted som 'vanlige' folk. Det finnes bra folk alle steder og idioter overalt.
Ingen liker å stå i kø, og ingen liker det mindre enn min sønn, og 90 minutter kan ta på tålmodigheten til noen og enhver. Det var noe med bagasjen, og køen som var anretta i en slange, og det var unger overalt og kofferter og bagasjetraller og gamle er gamle og unge er unge, og det gikk så seint, og jeg var sulten, men jeg hadde ingen andre å skylde enn meg selv. Ingrid satt på kofferten min og hylte av fryd hver gang jeg flytta den 70 centimeter lenger fram.
Det blåste en iskald vind over Sola flyplass, og det er liksom det man rømmer fra når man reiser til dette sydens land, men jeg blir vel så sur i 35+ som i åtte grader og regn.
Rållså måtte proviantere pølse til ungene mens vi sto i køen, og da strekkodemaskinen, eller hva faen de kaller den - leseren? Endelig hadde bipa inn klistredingsene på koffertene, kunne vi ta rulletrappa opp til sikkerhetskontrollen i andre etasje. Ungene med ketchup rundt munnen og vi med håndbagasje, med bøker og tegnesaker og lego, telefoner, ipad, pass, bankkort og ombordstigningskort og ei farris som vi styrta før securitate tok den.
For èn gangs skyld ble jeg ikke kladde ned av securitasvakten - en solid pluss i margen til frisøren som klippa av meg ragget ei uke tidligere.
Vi må hoppe over bommen for å komme inn i taxfreebutikken - eller 'International departures', som det står på skiltet. Det er så jækla glamma det området der. Alt er blankt og stinker parfyme.
Det står Boarding på flyet vårt, vi drar fram billettene og bipes inn, og går ned korridorene mot flyet vårt, som er merka Thomas Cook. Det var et svært fly, en airbus ett eller annet, det skal stappes fullt med over 400 passasjerer. Vi skal sitte i en firer i midten av flyet, Rållså og jeg på hver vår ving, og ungene i midten. De begynte nesten umiddelbart å nebbe mot hverandre: DU GJOR SÅÅNN! Nei! Det gjorde eg IKKE!
Han foran meg legger setet ned. Ryggsøyla hans mot kneskålene mine. Grrr..
Det varer og rekker før vi kan lette. Det er bagasjen igjen, men det er ikke Thomas Kuk sin feil, opplyses det. Det er antagelig Avinor, men selv legger jeg mesteparten av skylden på Kjetil Solvik Olsen personlig. Alle sier han er så bra samferdselsminister, men det er bare fordi han minner om en høyremann, og ikke en frper. Og hva gjør liksom han for å få flyet vårt avgårde? Hæ? Men nå sklir jeg ut av form og innhold.
Ungene spretter hver sin pakke med lego. Bygger ivrig. Endres hender blar i bruksanvisningen, finner de riktige klossene. Blikket er konsentrert. Han plystrer halvfalsk. Jeg tømmer klossene over i capsen hans, slik at de ikke skal falle på gulvet. Noe de gjør likevel. Det er undergangen. Og flyet står like forpult stille. Jeg tilbyr junior Ingrids reserveklosser, men det gjør ham bare sintere. Han griner seg inn i en totoners tilstand av fortvilelse. Jeg er hjelpeløs. Helt til vi kommer på ipaden. Det går seg til igjen. Thomas Cooks glade svenske representant ber oss hjelpe dem å redde verden, noe som er jækla ironisk, med tanke på at vi sitter i et fly sammen med firehundre andre feite, rike nordmenn, søkklasta med bagasje, på vei mot føkkings Mallorca.
Noen uker er nesten identiske når man er 45, men denne var ikke en sånn.
Ungene har hatt sine siste dager i barnehagen, den ene markeringen har tatt den andre, og munnet ut i en fellestur for alle førskolekidsa i barnehagen, med overnatting, og det hadde Endre grua seg til - mens Ingrid hadde gleda seg. Men det ble en fest for dem begge. Selvsagt ble det det.
Endre datt riktignok i sjøen, men han hadde redningsvest, og syntes det var storveis å flyte i sjøen.
Da ungene kom tilbake på Fredagen, glade og trøtte, med hver sin trillekoffert, bar det rett hjem for å pakke om, og en time seinere satt de i drosjen, mens jeg dro ut bagasjen, og hvis dere lurer på hvor Rållså var, så var hun i dusjen, som vanlig litt sein, som om tiden var en slags elastisk hinne som det går an å dra i, og relativisere, og ikke en eksakt mekanisk vitenskap full av absolutter.
Jeg hadde ikke så mange meninger om charterlivet før vi dro. Jeg visste ikke hva jeg skulle forvente meg. Det er lenge siden jeg anså meg selv for å være så spesiell at jeg ikke kunne være på samme sted som 'vanlige' folk. Det finnes bra folk alle steder og idioter overalt.
Ingen liker å stå i kø, og ingen liker det mindre enn min sønn, og 90 minutter kan ta på tålmodigheten til noen og enhver. Det var noe med bagasjen, og køen som var anretta i en slange, og det var unger overalt og kofferter og bagasjetraller og gamle er gamle og unge er unge, og det gikk så seint, og jeg var sulten, men jeg hadde ingen andre å skylde enn meg selv. Ingrid satt på kofferten min og hylte av fryd hver gang jeg flytta den 70 centimeter lenger fram.
Det blåste en iskald vind over Sola flyplass, og det er liksom det man rømmer fra når man reiser til dette sydens land, men jeg blir vel så sur i 35+ som i åtte grader og regn.
Rållså måtte proviantere pølse til ungene mens vi sto i køen, og da strekkodemaskinen, eller hva faen de kaller den - leseren? Endelig hadde bipa inn klistredingsene på koffertene, kunne vi ta rulletrappa opp til sikkerhetskontrollen i andre etasje. Ungene med ketchup rundt munnen og vi med håndbagasje, med bøker og tegnesaker og lego, telefoner, ipad, pass, bankkort og ombordstigningskort og ei farris som vi styrta før securitate tok den.
For èn gangs skyld ble jeg ikke kladde ned av securitasvakten - en solid pluss i margen til frisøren som klippa av meg ragget ei uke tidligere.
Vi må hoppe over bommen for å komme inn i taxfreebutikken - eller 'International departures', som det står på skiltet. Det er så jækla glamma det området der. Alt er blankt og stinker parfyme.
Det står Boarding på flyet vårt, vi drar fram billettene og bipes inn, og går ned korridorene mot flyet vårt, som er merka Thomas Cook. Det var et svært fly, en airbus ett eller annet, det skal stappes fullt med over 400 passasjerer. Vi skal sitte i en firer i midten av flyet, Rållså og jeg på hver vår ving, og ungene i midten. De begynte nesten umiddelbart å nebbe mot hverandre: DU GJOR SÅÅNN! Nei! Det gjorde eg IKKE!
Han foran meg legger setet ned. Ryggsøyla hans mot kneskålene mine. Grrr..
Det varer og rekker før vi kan lette. Det er bagasjen igjen, men det er ikke Thomas Kuk sin feil, opplyses det. Det er antagelig Avinor, men selv legger jeg mesteparten av skylden på Kjetil Solvik Olsen personlig. Alle sier han er så bra samferdselsminister, men det er bare fordi han minner om en høyremann, og ikke en frper. Og hva gjør liksom han for å få flyet vårt avgårde? Hæ? Men nå sklir jeg ut av form og innhold.
Ungene spretter hver sin pakke med lego. Bygger ivrig. Endres hender blar i bruksanvisningen, finner de riktige klossene. Blikket er konsentrert. Han plystrer halvfalsk. Jeg tømmer klossene over i capsen hans, slik at de ikke skal falle på gulvet. Noe de gjør likevel. Det er undergangen. Og flyet står like forpult stille. Jeg tilbyr junior Ingrids reserveklosser, men det gjør ham bare sintere. Han griner seg inn i en totoners tilstand av fortvilelse. Jeg er hjelpeløs. Helt til vi kommer på ipaden. Det går seg til igjen. Thomas Cooks glade svenske representant ber oss hjelpe dem å redde verden, noe som er jækla ironisk, med tanke på at vi sitter i et fly sammen med firehundre andre feite, rike nordmenn, søkklasta med bagasje, på vei mot føkkings Mallorca.
Kommentarer
Gro