Gamle og nye kjente

Jeg gikk altså mot skolen.
I lomma, sammen med de 2 tekstene hadde jeg speilpynten fra bilen, eller eks-bilen, eller hva man skal kalle det. Signalene man sender ved å ha et Liverpoolflagg hengende i en smadret rød bil var alt for sterke, så jeg hadde røsket det til meg, før jeg ga nøklene til bilbergingsfyren fra Viking.
Jeg vandret alene mot hovdeinngangen med en røyk i den ene hånda. Det er nesten ingen som røyker lenger. Jeg var vel nervøs. For å drite meg ut for alle disse instrumentspillende menneskene som hadde valgt å bosette seg  på det stedet jeg selv hadde valgt å forlate.
Jeg hadde bare en vag antagelse om hvem de var.
Jeg hørte stemmen til Anders innefra da jeg hadde knipsa sneipen inn i en busk og åpna døra inn. Lyden av unger som dreiv på med noe inne i gymsalen. Det var et snev av noe i lufta. Kanskje sur melk.
Til venstre for gymsalen var det ei åpen dør, og der dreiv de og rigga, Anders og et par til. Ti-tolv akustiske gitarer hang på veggen. Det var noen jeg kjente, noen jeg hadde kjent, noen jeg hadde hørt om, og noen jeg ikke ante hvem var.
Det var tydelig at de hadde faste plasser, saksofonene til venstre ved inngangsdøra, så trombonene ved siden av dem, og trompetene, og ved siden av trompetistene satt trommeslageren, Anders på bass, en akustisk gitar, piano i hjørnet fremme ved tavla, og like ved ble det rigga opp en liten PA, og et mikrofonstativ, og framme ved kateteret sto Ståle, som er en knakandes flink gitarist og musikalsk altmuligmann. Pultene var blitt skjøvet inn mot midten av rommet og dannet en øy av ingenting. Jeg fikk en fornemmelse av min ekstremt korte korpskarrière der jeg sto og prøvde å være minst mulig i veien for dem som rigga seg til.
Det var sant som noen påpekte, at de satt i en ring, og at det tok vekk en del av den såkalte bandfølelsen, men man rigga vel på vanen, først og fremst. Jeg hilste på den kvinnelige solisten, som het Elin, eller jeg gjorde vel ikke det, jeg nikka og sa Hei mens jeg kikka på skrå ned i gulvet. Det er slik jeg lærte å hilse i sin tid, og slik gjør jeg det fortsatt. Det er liksom hakket etter neiing.
Jeg kjente henne litt fra før, men hadde aldri hørt henne synge, og nå skulle vi gjøre en duett sammen.

Rett før vi skulle starte, dukka min gamle samfunnsfaglærer opp, og pakka ut trombonen sin, og jeg måtte bort og hilse.
Og nå gjorde jeg det litt bedre enn den forrige gangen, tok han i hånda, og prøvde å se ham inn i øynene, smilte, for jeg var glad for å se ham. Han smilte han også:
Kor lenge e det siå du gjekk ut?
Det e vel 20 år si.
Å du jobba på Felleskjøpet?
Jeg nikka bekreftende.
Kasta vekk evnene dine, du. Men det sa eg vel te deg då òg.
Jeg visste at han på en måte hadde rett, kjente at jeg måtte si at ja, men, nei, men. Nja, men eg e Hovedverneombud i 40%.  Hvorfor i all verden sa jeg det? Hvorfor følte jeg at jeg liksom måtte forsvare de valgene jeg hadde tatt? Eller mer presist: De valgene jeg ikke hadde tatt?
Var det ikke bra nok, det jeg gjorde? Hva burde jeg ha gjort? Han traff ei nerve i meg.
Egentlig er jeg stolt av å være industriarbeider, selv om det er litt tilfeldig. Ei hylle jeg har trilla ned på.

Kommentarer

Anonym sa…
* Gro

Populære innlegg fra denne bloggen

Hits for kids.

Midt i hjerta