Les Miseràbles.

Påsken er over og våren er på vei og det er deilig at det blir lysere og mildere.
Rållså har brukt et halvt BNP på blomster og jeg må - om enn noe motvillig - innrømme at de fargerike plantene bidrar til å løfte meg bittelitt.
Overlevelsesprosenten på potteplanter i vårt hjem er rimelig lav(rundt 20 prosent) og det er først og fremst undertegnedes skyld. Hvis Rålls er borte mer enn to dager på rad kan du ta deg faen på at det er et minst et partre stykker som synker sammen og dør rett under mitt ukyndige blikk.
Min kjære er først og fremst en estetiker - blomster skal være pene - og hvis de ikke er pene blir de degradert til oppgangen eller destruert = kastet i den brune dunken.
De plantene som vokser i oppgangen - ofre for plante-apharteid - de mindre pene, utstøtte som tilbringer sine mindreverdige liv i gjenklangen av skritt i blokka vår lever på et eksistensminimum. Hovedårsaken til dette er at både vår Jazz-nabo og Rållså har begrenset interresse av å holde dem i live (frem til i det siste, vel å merke) og dermed har de vært overlatt i min varetekt. Det var ei julestjerne der som hadde det tungt før hun krøllet seg sammen og vandret heden i sist uke. Med et nødskrik klarte hun å underbygge påstanden om at jula varer helt til påske.
Jeg ser at de etterlatte rasler litt i bladene og kanskje de tenker at neste gang kan det være meg.