Slangens fødselsdag.
Eller Slangens bryllup, egentlig.
På Fredag traff jeg Kjittl Smalslange og hans viv for første gang siden bryllupet deres, og så tenkte jeg litt på at 'hei som tiden går' og når jeg kom hjem fant jeg en liten tale som jeg hadde skrevet i anledning bryllupet, men som jeg hadde feiget ut på å holde av diverse årsaker.
Den ene årsaken kan være at jeg allerede hadde samtykket i å bidra med sang og dans og kinesisk skyggeteater, og derfor syntes jeg at jeg igrunnen hadde stukket meg nok fram. I ettertid har jeg angret litt, for selv om mye ble sagt - særlig av en ekstremt hensynsfull og veltalende forlover, så lå det et potensiale i det usagte.
Så her har dere harens tale til Smalslangen: i redigert og oppdatert utgave.
Kjære Kjittl og alle sammen.
Jeg ble først kjent med slangen på slutten av åttitallet, igjennom Magnus Røvjaland mens slangen var lærling på Sårstø og jeg var avløser hos Smutten.
Jeg likte han ikke noe særlig godt med det samme, i likhet med Tvitten syntes jeg han hadde noe 'cocky' over seg. Jeg tror ikke hans førsteinntrykk av meg var det helt store heller.
Men frontene mellom Ordal og Hjelleland var hardere den gangen enn de er i dag, og nå har de heldigvis fått lagt ned ungdomsskolen i Ordal også, så nå er sikkert alle vel forlikte.
Motvillig måtte jeg innrømme at førsteinntrykket mitt var feil. Kjittl har en ekstremt særegen humor og er en fyr som folk (meg selv inkludert) liker godt å være sammen med.
Han viser en ekte omsorg for folk rundt seg i alle livets kurver og bølgedaler, en omsorg som er sjelden - og som kanskje er verdens fineste egenskap.
I vår ungdom inne i Ordal var rølpefaktoren temmelig høy og når vi kom ut blant folk, kunne det bli riktig ille. Jeg husker særlig èn gang - når Smalslangen bodde i Bjørgvin, og noen av oss kom på helgebesøk. Åsbjønn, Jonas og jeg(og helt sikkert noen flere) hadde lesket oss på hurtigbåten og var rairai når vi skjenet nedover landgangen på Fredagskvelden. Da så jeg et umiskjennelig glimt av forferdelse i slangens øyne, og utover kvelden skulle det bli betydelig verre. Jeg tror navnet på egenskapen på folkemunne kalles 'ved te å skjemmast', som Kjittl hadde mye av, og vi andre: tilnærmet ingenting.
Slangen er sammen med kjæresten min, Pål Øystein, Jane Fonda og Fru Frekkesen hovedansvarlig for at jeg fortsatt skriver blogg. Jeg setter umåtelig pris på deg, jeg håper at du har det fint og at vi kan fortsette å ha kontakt i framtiden også.
Skål.
På Fredag traff jeg Kjittl Smalslange og hans viv for første gang siden bryllupet deres, og så tenkte jeg litt på at 'hei som tiden går' og når jeg kom hjem fant jeg en liten tale som jeg hadde skrevet i anledning bryllupet, men som jeg hadde feiget ut på å holde av diverse årsaker.
Den ene årsaken kan være at jeg allerede hadde samtykket i å bidra med sang og dans og kinesisk skyggeteater, og derfor syntes jeg at jeg igrunnen hadde stukket meg nok fram. I ettertid har jeg angret litt, for selv om mye ble sagt - særlig av en ekstremt hensynsfull og veltalende forlover, så lå det et potensiale i det usagte.
Så her har dere harens tale til Smalslangen: i redigert og oppdatert utgave.
Kjære Kjittl og alle sammen.
Jeg ble først kjent med slangen på slutten av åttitallet, igjennom Magnus Røvjaland mens slangen var lærling på Sårstø og jeg var avløser hos Smutten.
Jeg likte han ikke noe særlig godt med det samme, i likhet med Tvitten syntes jeg han hadde noe 'cocky' over seg. Jeg tror ikke hans førsteinntrykk av meg var det helt store heller.
Men frontene mellom Ordal og Hjelleland var hardere den gangen enn de er i dag, og nå har de heldigvis fått lagt ned ungdomsskolen i Ordal også, så nå er sikkert alle vel forlikte.
Motvillig måtte jeg innrømme at førsteinntrykket mitt var feil. Kjittl har en ekstremt særegen humor og er en fyr som folk (meg selv inkludert) liker godt å være sammen med.
Han viser en ekte omsorg for folk rundt seg i alle livets kurver og bølgedaler, en omsorg som er sjelden - og som kanskje er verdens fineste egenskap.
I vår ungdom inne i Ordal var rølpefaktoren temmelig høy og når vi kom ut blant folk, kunne det bli riktig ille. Jeg husker særlig èn gang - når Smalslangen bodde i Bjørgvin, og noen av oss kom på helgebesøk. Åsbjønn, Jonas og jeg(og helt sikkert noen flere) hadde lesket oss på hurtigbåten og var rairai når vi skjenet nedover landgangen på Fredagskvelden. Da så jeg et umiskjennelig glimt av forferdelse i slangens øyne, og utover kvelden skulle det bli betydelig verre. Jeg tror navnet på egenskapen på folkemunne kalles 'ved te å skjemmast', som Kjittl hadde mye av, og vi andre: tilnærmet ingenting.
Slangen er sammen med kjæresten min, Pål Øystein, Jane Fonda og Fru Frekkesen hovedansvarlig for at jeg fortsatt skriver blogg. Jeg setter umåtelig pris på deg, jeg håper at du har det fint og at vi kan fortsette å ha kontakt i framtiden også.
Skål.
Kommentarer