Den Gamle Dylan.

Stavanger er blitt kulturby 2008 og i den anledning kom jeg over en sjanger i naftabladet som heter 'samtidsdans'. Det høres umåtelig spennende ut.
Grenen 'Rock' er den som engasjerer meg mest selv om jeg også verdsetter andre former for kultur.
Man bør verdsette alle initiativ som blir tatt i retning konserter og arrangementer og derfor har jeg bittelitt dårlig samvittighet når jeg nå er i ferd med å slakte årts valg av stadion-artist i byen, men pytt - jeg mener det så sterkt at jeg rett og slett ikke orker å la være.

Bob Dylan er en legende på høyde med Neil Young, Willie Nelson, Cohen og David Bowie. Mannen definerte i sin tid flowerpower-generasjonen med sine samfunnsengasjerte, intelligente tekster og særegne røst.
I motsetning til Nelson og Bowie har han utspilt sin rolle og hvis 2008-utgaven av fyren er noe i nærheten så blodfattig som 2006-utgaven var, så synes jeg synd på dere som har ligget i sovepose for å skaffe dere biletter.
Sist jeg så han i aksjon sto han som en saltstøtte og sammen med et baktungt gamlis-orkester radbrekte han sine egne hits i nær 90 minutter. Kjæresten min og jeg hadde fått nok etter en snau time. Mannen burde tenke på sitt ettermæle og slutte å turnere. Han burde i det minste slutte å gjøre stadion-konserter for det er et konsept han ikke fikser lenger. Vokalen hans minner aller mest om en moped på litt for høyt turtall.
Dette fyrverkeriet kommer altså til Viking Stadion. Skjeler man til Bergen, ser man at der skal man arrangere konsert med Foo Fighters - og Queens of the Stoneage som SUPPORT! Det er med andre ord hundre null til Bergen.
Så kos dere på stadion, folkens. Og ikke si at dere ikke har blitt advart.