Selvransakelse

Ingen vet- som tidligere nevnt- hvor påskeharen hopper.
En stor del av tiden vet han det ikke selv en gang. Eller ihvertfall ikke hvor han HAR hoppet.
Jeg lurer meg på om jeg holder på å utvikle en tidlig form for Alzheimer, eller demens eller hva de kaller det. Eller om jeg bare glemmer stuff fordi jeg ikke hører etter når folk snakker til meg. Er det fordi jeg er så selvopptatt at andres meninger og opplysninger ikke betyr noe for meg? Jeg håper ikke det. For mine nærmeste kan det nok være et betydelig irritasjonsmoment- det kan være veldig respektløst å ikke lytte til hva andre sier.
På Fredag var jeg i teateret med kjæresten min. Snille kjæresten hadde bestilt billetter til flere av de forestillingene som går på Rogaland teater. Jeg syns det er helt knall med teater- det er en egen magi over bra teater. En magi som ikke kan gjenskapes på lerret eller skjerm. Men det var ikke det som var temaet. Jeg ankom teateret fem minutter før kjæresten min, så jeg hentet billettene. Av en eller annen grunn var jeg overbevist om at vi skulle se Ibsens 'Villanden'. Jeg har ikke noe veldig sterkt forhold til Ibsens diktning, jeg har kun lest Peer Gynt og 'Et dukkehjem', sist vinter så vi 'Naar vi døde vaagner', og det var helt fantastisk. Men nå roter jeg meg ut igjen. Jeg har altså hentet billettene, og kjæresten min kommer, og vi har tid til et glass hvitvin før forestillingen begynner. Jeg kjenner ikke 'Villanden' fra før, men jeg har altså fått med meg at det er en skadet and som blir holdt av en ung pike, og at foreldrene hennes skiller seg eller noe.Og at det går under benevnelsen 'mesterens mesterverk'. Vi slippes inn, og setter oss på første rad. Det er helt fullt i salen. Masse damer med grått hår, og menn med grått hår og fotformsko. Stykket begynner, og det er et par som krangler på scenen, og etterhvert går hver enkelt scene tilbake i tid, og jeg kjenner at jeg blir veldig trøtt, men det er bra teater. (Det er uansett fryktelig uhøflig å sove på teateret, og særlig hvis man sitter på første rad- kloss oppi skuespillerne). Etter omtrent en time aner jeg ugler i mosen. Hvor er anden? Hvor er den lille jenta? Hva er dette?
Etter at vi har klappet og forlatt salen spør jeg kjæresten min:'Var DETTE Villanden'? Nei, det var det selvfølgelig ikke. Dette var 'Bedrag' av Harold Pinter. Jeg hadde rett og slett ikke fått med meg hvilket stykke vi skulle se. Nå lurer jeg litt på om jeg har hentet feil billetter også og gitt dem til feil billettdame.
Når jeg er full glemmer jeg enda mer enn når jeg er edru, og jeg har den uvanen at jeg gjerne gjentar meg selv. Heldigvis er jeg ikke så ofte full.Ehem.. Jeg vil gjerne be om unnskyldning til de av dere som har vært offer for glemskheten min. Det er ikke med vilje.

Runar sier at jeg kommer til å bli en sint gammel mann. Jeg håper at han tar feil. Men jeg kommer garantert til å bli en glemsk gammel mann. Jeg ligger foran skjema.