Og litt til

Det skulle et ras med fatal utgang til. Og en samferdselsminister fra Hjelmeland som  insisterte på ein Jønågång . Jeg har ikke hatt noe kjærlig forhold til Tysdalsstranda, den smale veien som slynger seg langs Nedre Tysdalsvatnet. (Eller Øvre. Har alltid vært forvirra når det gjelder det der.) Til det har veien vært for smal og for svingete. For ofte har jeg sittet med magesyra helt oppunder drøvelen, på vei til eller fra. Ofte med litt knapt med tid til en eller annen ferjeavgang. Andre ganger har hjertet befunnet seg i samme region. Det er en sommerkveld i 1990.  Jeg har hatt besøk av kjæresten fra Jørpeland. Hun er 17 år. Jeg er 20. Jeg kjører Mors gamle Volvo 242. Kjører henne forsøksvis hjem. På stereoen går en eller annen sang av Roxette. It might have been love. Hun var fin og lukta godt og alt for snill til å være sammen med en sånn som meg Snill eller ikke - Jeg var så trøtt, så jækla trøtt. Og så sovna jeg i et par sekunder. En plass etter Skreppeneset. Det sm...

Naboen varsler fest. Vi rømmer bygget. Best for alle parter. Er det for seint å ha innflytningsfest to år etter at man har flytta inn? Hypotetisk spørsmål. Vi har jo akkurat fått opp gardiner.

Da jeg bodde i England  og tjente til livets opphold  med en pubjobb, og en håndmann-jobb på en byggeplass, da ringte far til meg en dag utpå forsommeren og spurte meg om hjelp. Forpakteren hans hadde sagt opp kontrakten  og han selv hadde full jobb og vel så det, og det var krise, for det var seksten melkekyr på bås og en nært forestående førsteslått, og alt det andre forefallende blodslitet som dukker opp på gårdene når vekstsesongen setter fart. Eg lurte på om du konne komma heim og hjelpa meg. Kor lenge tenkte du? Det var lenge siden jeg hadde gjort slikt arbeid, men det satt i ryggmargen min. Jeg kunne stelle dyra hjemme på gården med bind for øynene, tenkte jeg. Hvis du kan hjelpa meg i ein måne, så har eg litt tid te å få på plass ei meir permanente ordning.  Javel. Eg kjeme neste vega. Jeg vet at han ble letta. Han nevnte det mange ganger etterpå. Jeg reiste hjem på landbruksferie. Det var verdens våteste Juni måned Kyrne gikk og skrevet...

Eg lige ikke deg, Pappa. Eg lige ikke deg i det HEILA TATT! Det er Ingrid som snakker. Vi har ikke krangla, så hun sier det ikke i affekt, men det er tydeligvis noe hun har tenkt en del på. EG LIGE BARE MAMMA! Jeg veit ikke hva jeg skal svare til det. Jeg vil jo helst at alle skal like meg. Særlig mine egne. Og selv om hodet sier at dette er en fireåring som tenker mye, og som bruker de knaggene hun har rundt seg til å henge opp nye, til å utvide verden og skape seg et system, en sannhet som funker, selv om hodet sier alt dette, så er hjertet såra. Jeg går i fella. Jeg begynner å argumentere for at hun skal like meg. Det er ikke særlig smart. Lige du ikkje når eg lage Ostisar og Kakao te deg heller? Ka me når eg e med deg på Klatre-legeplassen? Når eg lese for deg? Når eg tulle med deg? EG LIGE MAMMA NÅR EG E MED MAMMA, OG PAPPA NÅR EG E MED PAPPA, sier min sønn, Diplomaten. EG LIGE DEG NÅR DU GJØR DI TRI TINGÅ, MEN IKKE ELLERS! Sier hun. Det trodle. ( Trodl = Tr...

Det VAR feieluka i kjelleren som var grunnen. Masse betongrester inni der. Skuffet det ut. Prøvde å fyre opp på ny, og nå brant ovnen fint. Også med vinduene igjen. Og det ble satt punktum for den andre aktiviteten også. Kan det virke som. Og på vei til jobb i dag tenkte jeg at jeg er akkurat som den ovnen. Ofte er det for dårlig trekk. Og så gulper jeg sur røyk. Ulmer med oransje flamme. Det er rett og slett brannfirkanten som er på gyngende grunn. Men jeg ble som sagt såpass revet med av engasjementet til disse damene sist uke, og så tok det plutselig fyr og jeg var uovervinnelig. Omtrent som da jeg sang i Morendoes for over et tiår siden. Det var antagelig bare et blaff. Et pust av noe. Hva skulle det ellers være? Fire (The Morendoes 1999) Every day Home from work I sit down, TV on Flashing pictures on the screeen Everything's so unreal Fire We're just wheels Wheels that turn To feed the fire that burns Fire Tar jeg ikke mye feil så var dette den f...

Da Rållså og jeg og Ingrid og Endre flytta til blokka i Slaskamarka for halvannet år siden, gjorde vi en rekke endringer på selve leiligheten. Eller - ikke vi, akkurat - Rållså hadde ønsker, og så betalte vi noen for å gjøre jobben. En av disse endringene var å få satt inn vedovn. Banken sa ja, og så ville vi sette inn dør mellom kjøkkenet og stua, og så sa de ja til det også, og så lånte vi en haug med penger, og etter en del klatt var både døra og ovnen på plass. Og sist uke skulle vi ta ovnen i bruk. Merkelig valg av uke, kanskje. Særlig med tanke på at det sammenfalt med 'tenne-på-i-blokka-uken' til noen. Og kommeutavskapet-uken på det personlige planet. Forøvrig også begynneårøykeigjen-uken. Men jeg skulle skrive om ovnen. Jeg dro på butikken, kjøpte to sekker ved (jeg gjetta på Latvisk) og en sylinder tennbriketter. Jeg satte dører og vinduer åpne for å gi god trekk, satte fyr og, tja, det brant jo. Det gjorde det, men hver gang jeg forsøkte å stenge igjen vinduet...

For ikke lenge siden var jeg på besøk hos Farmor på Omsorgssenteret.  Jeg hadde heldigvis litt tid, så jeg kjøpte blomster, satte meg i bilen, og kjørte opp bakken. Forbi spar-butikken, som het Tomstad før, forbi hjelmeland sparebank - som alltid har hett hjelmeland sparebank. Forbi lensmannen og presten. Øverst i skråninga lå et ganske stort bygg i to etasjer. Jeg presterte å kjøre feil. Havna på baksiden. Parkerte likevel. Døra var låst. Det var mørkt og klart ute. Jeg gikk rundt bygget på utsiden, fant ei ny dør. Låst den også. Jeg kikka inn vinduene, på let etter en inngang eller en resepsjon eller helst begge deler. Skimta korridorer på innsiden. Dører med navneskilt. Til slutt fant jeg hva jeg lette etter og gikk inn. I hånda hang en papirpose med hank med blomsten oppi. Som barn skydde jeg gamlehjem, den nedtrykte stemningen, de gamle menneskene med de skjeve, skrukkete ansiktene. Jeg var redd dem. Redd for at de skulle holde meg fast slik at jeg ikke kunne komme meg...