Og litt til

Noen ganger kommer ting rekende nesten av seg selv. Noen sanglinjer. Noen ord. Da må jeg prøve å plukke det opp. Skrive det ned. Kikke på det. Telefonen min er full av små og store snutter og rim og greier som kanskje kan bli noe. Den siste uken har en tekst blitt til en sang. Sunget inn på telefonen, sendt acapella til Beelzebub, som har spilt melodien inn på piano og sendt den tilbake til meg. I går sang jeg den til Ingrid, som satt på fanget og lyttet oppmerksomt. KA SYNGE DU? Spør hun. Det e ein sang eg har lagt. Va an fine? JA. IKKE SYNG DEN MÆRR, PAPPA.

I dag hadde jeg mitt årlige besøk hos tannlegen. Det er ikke noe jeg pleier å glede meg noe særlig til, men dama er flink, relativt rimelig og hyggelig. Jeg pleier å trekke for P4, som vanligvis står på for fulle mugger. (mens jeg skriver dette, ser jeg at Ingrid blir fjern i blikket, og (for sent) går det opp for meg at hun står og tisser på gulvet. En stor dam, som hun tramper oppi med begge sokkene). Glamorøst. Men tilbake til tannlegebesøket. P4-fritt er pluss i margen. Mitt hatforhold til kommersiell radio er uforsonlig. Vi snakket om løst og fast (det meste av denne samtalen foregår etter at jeg har gapt, og tannlegen har foretatt den obligatoriske pirkingen med krummet stålpinne i tennene mine) Jeg spør om det er travelt. Hun sier ja, og at Karius og Baktus har aldri fri. Jeg tenker at det er godt observert, og at Karius og Baktus sikkert jobber nok doble skift i helgene. Så skryter hun over at jeg steller godt med tennene. Det er slett ikke sant. DU MÅ GJERNA BRUGA TANNT...

En post til? TO PÅ EN DAG? Hvor skal dette ende? Beklager det der, men akkurat denne lille saken må jeg nesten videreformidle mens den er varm. I dag har jeg hatt ungene alene. Det er fint det, vi har noen faste poster, og så improviserer vi resten. De faste postene består av soving og mat, samt dotrening. Huset vi bor i er av den gamle sorten, badet ligger i den øverste etasjen. Stua/kjøkkenet i etasjen under. Derfor blir det ganske mange turer opp og ned trappa hver dag. Det har vært helt super trening for ungene. De har utviklet en helt ok balanse. De humper opp og ned som ingenting, mens de roper EG E FYSSTEMANN!, eller DU KAN IKKE TA MEG! Unger lar seg imidlertid lett inspirere av andre unger, av tv-serier, av historier ogsåvidere. I Pippi Langstrømpe renner ungene på rekkverket (Rållså og de små kaller det for 'tralen' - et ord jeg aldri hadde hørt i pre-rållsetid) trappa vår er bratt, og rekkverket har en sving på midten, og er uegnet til slike aktiviteter. Det har ikke ...

Natt til Palmesøndag ble tilbragt hos Pål Øystein. Det er et årlig evenement som jeg hadde gledet meg til lenge. Det faktum at det var føringer for antrekk gjorde ikke meg noe. Hemmeligheten bak en god fest er deltakerne. Alt det andre er krydder. Og så kan en jo selv avgjøre hvor mye det skal spices opp. Det er ikke så ofte jeg er ute blant folk lenger. Hvis man ikke regner den nærmeste familien som folk. Eller de på jobben. Og det må man vel nesten. Jeg ankom Casa Pål Øystein tre timer etter de andre, og det var på forhånd gjenstand for en del bekymring. Det har vært mange slike fester oppigjennom årene, hvor de som startet først ofte har opparbeidet seg et forsprang som er helt umulig å ta igjen. Og de førststartende befinner seg på andre kanaler enn dem som man kan finne på FM-båndet. Og da blir det umulig å få noe særlig ut av samkvemmet. Det blir liksom litt som å være på sirkus. Mine bekymringer skulle imidlertid vise seg å være ubegrunnet. Ingen av de som var kommet før meg var...

I løpet av Lørdagens tumulter - som jeg kommer ettertrykkelig tilbake til om ikke lenge - manglet det ikke på råd vedrørende form og innhold på denne bloggen. 'Det trenger ikke å være så seriøst', sa Guinessmannen. Det er selvsagt sant. Men - dette må jeg bare få sagt - jeg oppholder meg ofte i et slags lukket mentalt rom - hvor det eneste som høres er støyen fra mine egne tanker. Noen ganger åpner dører seg på gløtt, og da kan jeg fange noe og skrive det ned. Hvis jeg er heldig. I dag kom det et lite semierotisk dikt. På mitt opprinnelige målføre. And it goes like this. Du kom te meg i mørkret mens eg sov Du kom te meg, men eg fekk ikkje lov Du smaug deg berre innåt, varm og mjuk. Kjende pusten din mot nakken Skreiv det opp i almanakken Det var nittenåttisju Kjende handa di på magen Tenkte dette kan ver dagen då det skjer. Men dengong ei.

Mor Mor var tidlig i tyveårene da hun fødte meg, og jeg var en feit og blåhvit baby på fem kilo. Jordmora skal ha uttalt at det bare var å sette meg på traktoren med det samme. En av de mange anekdotene fra min tidlige barndom som jeg synes blir mindre morsom for hver gang jeg hører den. Den eneste anekdoten jeg synes er morsom er denne: Mor kalte meg Ødipus i en kortkort periode i barndommen min. For hun syntes det klang så koselig, og at det dessuten lignet bittelitt på det de ga meg. Hun ble imidlertid gjort oppmerksom på at Ødipus stammer fra Gresk mytologi, og handler om en profeti om en ung gutt som spås at han skal drepe sin far og gifte seg med sin mor. Og gjør begge deler. Da ble det en slutt på DET kallenavnet. Bergljot var født 16 måneder før meg. Far antydet mer enn én gang at jeg var den minst planlagte av oss alle. Men det får nesten stå for hans regning. Og det har det vel også gjort. Søstrene mine har hevdet at jeg var mors favoritt i barndommen. Jeg vet at hun elsket ...

Det sies at Norge er verdens beste land å bo i. Det sies hele tiden. Her er det lav arbeidsledighet og velferdsgoder som overgår det man finner i andre land. Husene våre er store med alle tenkelige og utenkelige bekvemmeligheter. Maten er billig, klær er billigere, lønningene er høye. Det røde passet med den latterlige løven gir oss mulighet til å reise hvor vi vil. Det er en selvfølge for oss. Vi ser at vi er heldige, men vi mener at vi fortjener det. Vi har gjort oss avhengige av at mennesker fra andre land hjelper oss å bygge husene våre. Og vaske dem. Og vaske gamlingene våre. Og kjøre drosjene våre. Og kjøre bussene våre. Det kan vi takke Schengen-avtalen for. Alle disse plussene som er selvfølgeligheter for oss, samt det totale fravær av krig - gjør - at mennesker fra andre steder på kloden ser på landet som et godt alternativ. Så må de stues sammen på asylmottak og få 'sakene' sine behandlet, for å se om de har hatt det vondt nok til å kvalifisere for 'lovlig' op...