Welcome to the machine

 Forleden fikk jeg en invitasjon til å være med i ei facebook-gruppe som heter Redd jula for vanlige folk, initiativet kommer fra Rødts' stortingsrepresentant Mímir Kristjánsson.

Jeg vet ikke helt hva som var intensjonen med initiativet. Kanskje var det for å samle inn penger og klær og julegaver til det stadig økende antallet fattige i Norge, kanskje var det for å synliggjøre dem, og dermed legge press på stortinget og den sittende regjeringen. Gruppen har fått utvikle seg helt fritt, og blitt som en klagemur, der folk beskriver sin livssituasjon, fortvilede mennesker, redde mennesker, mennesker som fryser, skammer seg, som vil være anonyme, og som strever etter verdighet, mennesker som er sinte, som har 73 kroner å leve på fram til neste uke, som har blitt avvist av nav, som er på arbeidsavklaringspenger, mennesker som er syke, mennesker som vil være anonyme, som har mistet håpet, mennesker som tigger om hjelp, som ikke vet om de orker mer.

Og så er det snart jul, og Dickens og HC Andersen og Bibelen og Frelsesarmeen og verdens rikeste og beste land, og Emil og Kommandora.

Og skattelistene som blir offentliggjort i dag og Røkke og de andre milliardærene som fant det så uutholdelig å betale så mye skatt at de måtte flytte til Sveits, og Støre som alle hater fordi han er rik selv.

Det er lett å bli polemisk her

Rållså sa en dag at hun hadde hørt en podcast der de snakket om velferdsstaten - at de sosiale reformene som blei utforma med arkitekter fra Arbeiderpartiet back in the day - som først og fremst blei oppretta for å ivareta de aller svakeste, de som ikke kunne jobbe fordi de var for syke av en eller annen grunn.

Seinere skulle mange reformer følge - foreldrepermisjoner - avtalefestet pensjon - sykelønnsordning, for å nevne noen.

Kjernen var å ta vare på de svakeste, men disse andre reformene har kommet oss alle til gode. Vi som egentlig ikke trenger det også.

Til sammen er jo dette en suksesshistorie. Ingen kan påstå noe annet.

Når det er sagt, så har jeg vært i kontakt med NAV ved en anledning, og det var da Rållså og jeg skulle dele foreldrepermisjonen, og denne etterlatenskapen fra KRF som jeg ikke husker navnet på gjorde det mulig å skippe barnehage det andre leveåret deres, for å være hjemme.

Det er ikke sant, forresten - at jeg var i kontakt med NAV, for det var det Rållså som måtte gjøre. Jeg forsto ingenting av opplegget, av skjemaene, av språket. Jeg ville være en spedgris i systemjungelen, servert med et eple i kjeften og ei kremtube dyttet opp i rassen. Aldri i verden om jeg hadde funnet ut av det. Men heldigvis er det sånn at jeg har en kjæreste som er smartere enn meg.

Jeg lyver hvis jeg sier at hun gjorde disse oppgavene med glede, men ofte har jeg tenkt på dem som til daglig er i befatning med dette systemet. Som kanskje er syke eller har rusproblemer eller begge deler. Eller språkutfordringer. Eller alle deler. Alle dem som ikke har ei Rållså i sitt liv, som kan ta tak i og skaffe seg innsyn og forstå hvordan man får utbetalt de pengene man da for satan har krav på.

Jeg slutter av for i dag med et sitat fra Kåre Willoch: Samfunnet måles etter evnen til å ta vare på sine svakeste. Og etter et kjapt Google-søk, så ser jeg at det opprinnelig kommer fra Nelson Mandela.

Men hvis det er sånn, så står vårt samfunns evne til å ta vare på de svakeste til stryk sånn som jeg ser det.