Beväpna dig med vingar

Det er ofte sånn at opplevelser - hvor store eller små de er - må ses i lys av forventningene man satt med på forhånd. Har du lave forventninger så skal det gjerne ikke så mye til for å bli revet med, løftet inn i noe som er større enn deg selv.
Jeg hadde gleda meg til Thåström-konserten på Fredag, for jeg hadde sett ham før - på Vikedal rootsfestival for 5-6 år siden - og han hadde blåst meg helt av, og vært festivalens ubestridte høydepunkt. Det er dessverre sånn at det ikke er så ofte at jeg gleder meg lenger, men til gjengjeld kan jeg grue meg med uforminsket styrke.
Hele Fredagen var en oppbygning frem mot konserten. Mange av de fine folkene jeg kjenner skulle gå, og Rållså hadde fiksa barnevakt, og ungene gleda seg til å ha barnevakt, ikke en tante eller en annen nær slektning, men ei ungdomsjenta, og særlig Ingrid syntes det var stas, og fra hun kom inn dørene så var det nesten så de slukte henne med hud og hår, opp trappa, inn på rommet, de ivrige stemmene som svarte på spørsmål og forklarte: I steinerskolen så har me ikkje så ofte lekser, men me hadde i høstferien. Jeg var selvsagt klar i god tid, veldig klar for å treffe et rikelig utvalg av alle de fine folkene i vår vennekrets og utvidede bekjentskapskrets, og Rållså var selvfølgelig mye seinere ut døra enn meg, jeg hvileløst virrende ute i høstkvelden, men med munnen godt sammenknepet. Masing funker ikke i sånne sammenhenger, selv om man mister bussen. Det eneste som funker er tålmodighet, og det er krevende når man har ei revne i brystet, og da kan man for eksempel røyke en sigarett dersom man driver med slikt, eller lage en liten video av seg selv mens man venter. Eller begge deler.

Jeg kunne ikke andre verset, men Magnus påstår at teksten er sånn som dette: Får a se å komma, kaster meg i Glomma, uhuh.

Rållså var så fin der hun kom i den lyse kåpa si, etter det som i Rållså-time var et kvarter, men i min verden var det en halvtime. Det var bussen ned til byen, og inne på Gnu satt det mange fine og morsomme mennesker som skulle på Thåström-konsert, og snart var hele det brokete følget på vei mot konserthuset, for ingen ville være for seine, og klokka var bare halv ni eller noe, og vinden sleit i trærne og lys var tent bak vinduene i husene vi passerte, og vi måtte vente på Einstein som hadde glemt billettene på Gnu, og foran oss lå konserthuset - grandiost og skimrende og med perfekt akustikk - men akkurat litt for blankt til at jeg er veldig komfortabel der, men med plenty av knagger til å henge jakken på, og et sus av forventning, og Bjartis kjøpte ei øl til meg, men da jeg skulle kjøpe ei tilbake, så var han borte, og da sa Rållså: Me finne an lett, for det e bare han som har lang hår her. Og det var et godt poeng; Hovedtyngden av publikum var i alderen 40 pluss, og da er det ikke så tett mellom hestehalene lenger, men så er det desto høyere brille-og flintisfaktor, og jeg tenkte på hvordan det måtte være på Sjøhusene, der Nazareth spilte akkurat samme kveld. Men Bjartis var ikke å se, så da ble jeg stående med to ølglass, som jeg drakk med relativt god samvittighet.
Å, Thåström, Thåström.
Ikke vet jeg om det er lengselen som driver deg, eller flukten. Det har ikke så mye å si. Det som betyr noe er formidlingen. Pang. Liv og død. Rett i hjertet.
Jeg hørte det og så det og følte det, og det var nesten fot godt til å være sant. Spennet i settet - fra de veldig harde sangene - til de helt nakne, nedstrippede. Det er modig å spille de rolige i Stavanger, men det funka fint, og etter ei stund så fikk lydmannen stilt ned diskanten på vokalen også, så vi hørte ordene på de mer rocka låtene også. Øl og rock hører sammen, der er noe som er slått fast som en sannhet, hogd i stein lenge før jeg var på min første ordentlige konsert - på Waylon Jennings i det 'gamle konserthuset' i 1987. Men alle som har smakt øl noen ganger vet at større inntak fører til et - ofte økende - behov for å late vannet, jo større, jo mer, jo oftere og så videre. Dette igjen er ikke særlig forenlig med å få med seg alt som foregår på scenen.
20 minutter ut - etter den femte låten - meldte trangen seg, og det var så bra - selve konserten var så bra, at jeg ba kroppen om å holde kjeft, og da ekstranummer nummer to begynte, så tenkte jeg: Jeg lar det bare gå i buksa. Det er ingen som merker noe utenom meg - jeg forestilte meg at skoene ble fylt opp, at det ville være en frihet i det, men også en skam. Voksne menn på 47 pisser ikke på seg på konsert. Ikke jeg heller, så med et nødskrik holdt jeg meg til lyset ble slått på og publikum trakk mot utgangene.
Og Rållså dro hjem for å betale barnevakten vår, og jeg dro på debrief på Cementen, og da jeg kom hjem noen timer seinere, så hadde Rållså funnet Thåström på spotify, den ru stemmen hans fylte rommene i førsteetasjen, og hodet og kroppen. For en mann.