Glasur og svovel
I undrenes tid går det meste an.
Vårherre har skapt dinosaurene, men glemte å fortelle det til noen.
Det var natt til Mandag.
Og han så at det var greit.
Men vi har solgt leiligheten. Uten syt eller klag. Det er også greit.
Noen vil hevde at det er i en annen målestokk, men jeg sier det likevel: it's a fucking miracle. Nå skal man være forsiktig, så man ikke jinxer det, men: Herregud, så lett!
Alle fra Ryfylke vet at man ikke sier sånt ustraffet.
Men jeg gjør det likevel: Bring it on!
Det beste med å ha ordnet de tingene - de som handler om utveksling av monopolpenger - noen absurde tall på en skjerm - ledsaget av uhorvelige mengder ord som ingen forstår - det beste er at vi slipper å bekymre oss.
For noen av oss er disponert for bekymringer.
En annen morsom bieffekt er at vi også slipper å groome og pimpe og shine og vaske leiligheten vår for å gjøre den lekker for potensielle kjøpere.
Det er et jævla mirakel.
Han som svinger pisken har garantert skrevet dette i boka si.
Men skit i han.
Jeg har en ny 17. Mai-tale å holde, og det er vanskeligere å få teksten på plass enn jeg trodde på forhånd.
Jeg kan ikke klippe og lime i den i fra i fjor heller, særlig fordi den ligger her på bloggen, og en 17.Maitale må være litt eksklusiv, selv om folk egentlig helst vil spise is og skyte luftgevær. Oppdraget er såpass høytidelig, at man ikke kan ta for lett på det.
Og så må den ikke være kjedelig eller plump eller alt for lang, og så kan den ikke være alt for morsom, og egentlig har jeg lyst til å si det samme som i fjor.
En 17.Maitale må ikke være umusikalsk.
Den må ha en god del glasur. Men ikke så mye svovel.
Vårherre har skapt dinosaurene, men glemte å fortelle det til noen.
Det var natt til Mandag.
Og han så at det var greit.
Men vi har solgt leiligheten. Uten syt eller klag. Det er også greit.
Noen vil hevde at det er i en annen målestokk, men jeg sier det likevel: it's a fucking miracle. Nå skal man være forsiktig, så man ikke jinxer det, men: Herregud, så lett!
Alle fra Ryfylke vet at man ikke sier sånt ustraffet.
Men jeg gjør det likevel: Bring it on!
Det beste med å ha ordnet de tingene - de som handler om utveksling av monopolpenger - noen absurde tall på en skjerm - ledsaget av uhorvelige mengder ord som ingen forstår - det beste er at vi slipper å bekymre oss.
For noen av oss er disponert for bekymringer.
En annen morsom bieffekt er at vi også slipper å groome og pimpe og shine og vaske leiligheten vår for å gjøre den lekker for potensielle kjøpere.
Det er et jævla mirakel.
Han som svinger pisken har garantert skrevet dette i boka si.
Men skit i han.
Jeg har en ny 17. Mai-tale å holde, og det er vanskeligere å få teksten på plass enn jeg trodde på forhånd.
Jeg kan ikke klippe og lime i den i fra i fjor heller, særlig fordi den ligger her på bloggen, og en 17.Maitale må være litt eksklusiv, selv om folk egentlig helst vil spise is og skyte luftgevær. Oppdraget er såpass høytidelig, at man ikke kan ta for lett på det.
Og så må den ikke være kjedelig eller plump eller alt for lang, og så kan den ikke være alt for morsom, og egentlig har jeg lyst til å si det samme som i fjor.
En 17.Maitale må ikke være umusikalsk.
Den må ha en god del glasur. Men ikke så mye svovel.
Kommentarer