Sylskarpt

Det er 2017.
Julepynten er forsvarlig pakka ned i fire store oppbevaringskasser i plast. Treet - som kosta svimlende 700 kroner - og som tok opp en snau tredjedel av den beskjedne stueplassen hos oss, det ligger som under verandaen, og der blir det liggende fram til bossbilen kommer neste uke.
Det lukta godt, treet - og var fint å se på - og de fleste nålene hang der ennå da vi kasta det ut i kulden.
Vi måtte riktignok dytte det litt til siden for å komme til skapet som står mot veggen bak.
Jeg møtte forresten meg selv i døra da jeg hadde kjøpt det. Det er jeg som er festbrems på pyntefronten, og tidligere år har jeg alltid formant Rållså at vi må ha et smalt tre - ett som ikkje tar heila ståvå - og med en gang jeg tar initiativ selv, så ender jeg med det motsatte.
Og så var det selve montasjen - i foten - selv om jeg fikk Teif Lore til å ta noe med øksa, så var den satans stammen for tjukk i bunnen, så jeg måtte ut tre ganger og hogge av enda mer med samekniven, og så var foten lagd for trær som var litt mindre omfangsrike, så det sto og vippa, og så ble det skeivt og så skulle jeg innover, og så blei jeg stressa, og så hadde ungene bakt pepperkaker - som de ville gi meg mens jeg sto bøyd over foten og svetta og følte meg ubrukelig, og så klarte jeg ikke å være noe koselig heller.
Og det var nesten det verste.
Jeg brukte to syler langs stammen for å få det til å stå beint. Rållså var kanskje vel raus med meg da hun sa:
: Du e flinke!
Pøsj.
Tenk at eg sko ble i samen med ein sånn ein handymann. Det hadde eg ALDRI trudd.
Det e vel faen ikkje handy å joksa med to sylar.
Ja, men du vett i hvert fall ka ein syl E!
Og det skal jeg ha.
Det er en sånn som har spiss i enden.