Spyposesangen
Jeg fikk denne boka i posten på Onsdag. Eller det var Rållså som hadde bestilt den til fødselsdagen min, min 45., For.jeg hadde ønska meg den, og så hadde hun pakket den inn og lagt den på kjøkkenbordet, og der lå den da jeg kom hjem fra jobb.
Det er ei heller spesiell bok, som får meg til å tenke på spaserstokker med håndtak formet som ulvehoder og tunge whiskeyglass i krystall.
Chesterfieldmøbler i et privat bibliotek. Bøker fra tak til gulv. Mitt favorittrom på jorda.
En sort eske med tittelen på forsiden:
The SICK BAG Song.
Og selve boka inni, hvit med samme tittel prentet på bremmen.
Forfatteren heter Nick Cave, og er mest kjent som rockestjerne, mørkemann, artist, men så har han skrevet noen bøker og manus til filmer, og denne boka er satt sammen av brokker og tankerekker skrevet på spyposer da han var på turnè for et par år siden.
Men akkurat på Onsdag falt sønnen til Nick Cave ned fra noen klipper utenfor Brighton og døde.
Det er alle foreldres største mareritt.
Når man følger en artist, eller en kjent person tett, leser tekstene deres eller får et forhold til musikken deres, så blir universet deres en del av ens eget. Ihvertfall det kunstneriske universet. Det private er privat, men det er mange som ikke ser skillene.
Jeg er med i en facebookgruppe som er over gjennomsnittlig opptatt av Cave, og der er det enkelte av medlemmene som går langt i å leve seg inn i den personlige sorgen som mennesket Nick Cave, og hans familie må gå igjennom akkurat nå. De sørger med han.
Jeg liker ikke så godt dette kollektivt emosjonelle som liksom bygger seg opp som en veldig bølge, som består av antagelser og sladder og snikfotografering og stalking, og drøm, og selvsagt - kjærlighet - eller forelskelse.
Galskap.
Tabloidpressen på nett - de er ofte mest opptatt av det som er privat - det som er opprivende - utroskap, tap, kjærlighet og død. Det er som om de ikke kan komme nær nok. Alt for å samle klikk på den gigantiske verdensveven.
Kjendiseri, altså. Det er jævlig ubehagelig.
Det er ei heller spesiell bok, som får meg til å tenke på spaserstokker med håndtak formet som ulvehoder og tunge whiskeyglass i krystall.
Chesterfieldmøbler i et privat bibliotek. Bøker fra tak til gulv. Mitt favorittrom på jorda.
En sort eske med tittelen på forsiden:
The SICK BAG Song.
Og selve boka inni, hvit med samme tittel prentet på bremmen.
Forfatteren heter Nick Cave, og er mest kjent som rockestjerne, mørkemann, artist, men så har han skrevet noen bøker og manus til filmer, og denne boka er satt sammen av brokker og tankerekker skrevet på spyposer da han var på turnè for et par år siden.
Men akkurat på Onsdag falt sønnen til Nick Cave ned fra noen klipper utenfor Brighton og døde.
Det er alle foreldres største mareritt.
Når man følger en artist, eller en kjent person tett, leser tekstene deres eller får et forhold til musikken deres, så blir universet deres en del av ens eget. Ihvertfall det kunstneriske universet. Det private er privat, men det er mange som ikke ser skillene.
Jeg er med i en facebookgruppe som er over gjennomsnittlig opptatt av Cave, og der er det enkelte av medlemmene som går langt i å leve seg inn i den personlige sorgen som mennesket Nick Cave, og hans familie må gå igjennom akkurat nå. De sørger med han.
Jeg liker ikke så godt dette kollektivt emosjonelle som liksom bygger seg opp som en veldig bølge, som består av antagelser og sladder og snikfotografering og stalking, og drøm, og selvsagt - kjærlighet - eller forelskelse.
Galskap.
Tabloidpressen på nett - de er ofte mest opptatt av det som er privat - det som er opprivende - utroskap, tap, kjærlighet og død. Det er som om de ikke kan komme nær nok. Alt for å samle klikk på den gigantiske verdensveven.
Kjendiseri, altså. Det er jævlig ubehagelig.
Kommentarer