En toukers del 5 : Før var jeg flinkere til å gi faen

Årø er ei lita grønn øy helt sør i Danmark.
Jeg tror man kan si at den er søvnig. For oss som bor i slaskamarkå, som lever med lyden fra hundrevis og tusenvis av kjøretøyer som durer og synger mot E39 dag og natt, var det uvant å være på et sted hvor det var fuglesang som fylte omgivelsene.

Det var fuglene som sang oss i søvn hver kveld, og som vekka oss om morgenen. Jeg kjente bare skogsduene på lyden. Jeg er ikke så dreven på fugler. Klarer gjøk, men sliter med å skille sisik fra trost og stær.
Foruten disse var det fasaner. Og under hytta vår bodde det en hare. Og når den klødde seg smalt det som maskingeværsalver mot treverket, og utenfor herpa moldvarpene plenen. It's a jungle down there.
Hytta lå 400 meter fra sjøen, men siden vi ikke faktisk kunne SE sjøen, så følte jeg meg bittelitt snytt.

Vi brukte de første 2-3 dagene på å hvile ut etter bilturen og bli litt mer kjent med omgivelsene. Vi gikk til sjøen flere ganger, samla rare steiner, bygde sandslott. Gikk tur, kasta stein utover sjøen. Spiste nista vår på en benk der nede. Begge ungene ville helst være med mora, og det kan jeg godt forstå, for på det jevne er hun mer gøyal å henge med enn jeg er. De slåss liksom om å få være nær henne, og særlig Endre var veldig tydelig på at han ikke ville holde meg i hånda, men det gjorde ikke noe der nede, hvor det ikke var noe trafikk eller andre farligheter uansett. Jeg liker godt å gå alene. Og å se dem sammen Høre stemmene deres, kjempehøye rop og latter. Kanskje jeg er for gammel til å ha småunger. Jeg er likevel nærmere mine barn enn far var oss, og han var yngre, mye yngre enn hva jeg er.

Vi gikk til den andre campingplassen. Den lå ikke langt fra sommerhuset. Den hadde en kiosk som solgte noen dagligvarer, is, øl, og uteleker i plast. Kiosken var bare åpen noen timer på ettermiddagen. Hele plassen bar preg av forfall. Første gang jeg åpna døra inn til servicebygget hvor butikken lå helt innerst, slo det en eim i mot meg, ikke ulik den man finner på pubtoaletter i øyriket: eimen av vannskader, mugg og urinalkuler.

Han som sto i butikken fulgte oss med øyne som fikk meg til å føle at vi gjorde noe galt, eller trengte oss på. Kanskje han bare sto og grudde seg til turistsesongen begynte for alvor. Vi betalte for maten, og for fire is og lot han være i fred.

Det var et relativt stort lekeområde på utsiden, en rusta minigolfbane, et fotballspill plassert midt ute på gresset, en trampoline, en innebygd rutsjebane (som ungene elsket), og noen trehjulinger av ymse slag som alle var ødelagt, og nesten uten unntak umulige å sykle på. Det var tydelig at de sto ute hele året, at ingen brydde seg med å stelle dem eller holde dem i stand, at det bare var et spørsmål om tid før naturen ville ta de åpne områdene tilbake, jevne servicebygget med jorden, tvinne seg rundt lekeapparatene og sluke dem i sin helhet. Lenge leve naturen.
Vi satt oss ned og spiste is og smugrøyka sigaretter mens ungene sprang lykkelig omkring på sokkelesten mellom rustsjebane og trampoline mens kuleisen deres smelta i begeret.
Vi kjøpte en ball til fotballspillet. Den kosta 25 kroner, men bordet sto så skeivt at det var vanskelig å spille på. Ungene brydde seg ikke så mye om det, unger syns alt sånt er gøy, bare man gjør det sammen.
Vi gikk hjem og grilla, jeg var merkelig sliten av å ha ferie. Jeg klarte ikke å koble ut jobben, noen greier som jeg sa til noen like før jeg dro. En spøk jeg ble latterliggjort for. Det knøt seg i magen når jeg tenkte på det.
Før var jeg flinkere til å gi faen. Det var kanskje det eneste jeg var virkelig god til.


Kommentarer

Populære innlegg fra denne bloggen

Hits for kids.

Midt i hjerta