Blekkulf

Det begynner å bli lenge siden jeg fikk min første tatovering. Kanskje så mye som 20 år, og tolv eller tretten siden min forrige. Det har rent en del blekk under brua siden den gang, for å si det på den måten.
Det er så mange som sier at man kan komme til å angre hvis man tatoverer seg, men jeg har ikke kjent så mye til det, det er kanskje fordi jeg ikke satte i gang som tenåring, og blei pynta med vikinger og indianere og denslags. Kanskje jeg har en mer konservativ smak.

Da jeg parkerte bilen på jernbanelokket klokka kvart over tre i går, tenkte jeg på disse tingene, eller mest tenkte jeg på om jeg hadde nok penger. Jeg ante ikke hva det kunne koste. Sist hadde det kosta et par tusenlapper, men det var som sagt lenge siden, kanskje det dobbelte nå?

Jeg gikk langs Breiavannet, det var mye folk i byen, jeg røykte på en Camel og hadde god tid. Det var helt ålreit. Siden jeg kom rett fra jobb, hadde jeg ikke brydd meg med å skifte, så jeg var kledd i verdens mest selvlysende t-skjorte med Felleskjøp-logo på, og en slaskete shorts. På beina hadde jeg sandaler, men jeg hadde tatt av sokkene.

Jeg ser ikke særlig hipp ut, slo det meg da jeg så speilbildet mitt i døra inn til Solid Tattoo på Sølvberget. Jeg har aldri vært særlig hipp heller, så det fikk bare være som det var. Er man 44 år gammel og oppsøker ei tatoveringssjappe for å få seg Liverpool-tatovering, så er man strengt tatt ikke så hipp heller, så hvorfor skulle man late som? De var hyggelige, de som jobba der, men de holdt en profesjonell avstand som passa meg bra.

Det var en mann og ei dame, tatoverte, begge to. Det ble spilt The Smiths på stereoanlegget. Døra på baksiden var åpen, og slapp litt lys inn i halvmørket. Det var en deilig stemning, egentlig. Kjølig. Siden jeg var alt for tidlig, ble jeg sittende og bla i et tatoveringsmagasin, ryggtavler og ansikter med mønstre, motiver og farger. Og så disse evinnelige piercingene.

Hun dukka fram fra halvmørket, hun som skulle tatovere meg. Hun het Kristine, hun bladde i boka si -  Ja, hos meg står det bare Liverpool.

- Ja, eg tenkte på ein Liverbird, heilt enkel, i svart. Her. Jeg dro opp det venstre ermet på den selvlysende t-skjorta mi og viste skulderen.

- Bare foggelen? Ikkje någe skrift eller någe? Spurte hun.

- Nei.

Hun sa at hun skulle printe ut motivet, og så skulle hun ta seg en røyk, for jeg var så tidlig, og jeg sa at det var greit for meg.
Det hang ikke så mye bilder på veggene av ting de hadde gjort før. Rållså hadde forhørt seg med noen på forhånd, og de hadde anbefalt denne sjappa. Blant annet.
Jeg var relativt sikker på at det kom til å gå bra, selv om jeg ikke er så flink til å si fra, akkurat.

Hun gjorde klar nålene, lyden av plast, og lukta av sprit. Og så klippet hun ut det som skulle være malen til tatoveringen min, og ba meg komme inn i salongen.  Akkurat da kom det en deilig, sløy Hendrix- låt ut av høttalerne som fylte lokalet fullstendig.  Kristine vasket skulderen min med desinfiserende væske, ba meg slappe av og la armene henge rett ned, klistra trykket mot armen, og ba meg ta en kikk i speilet. Vi ble enige om at det var bra sånn, og så satte jeg meg ned på en stol, og la armen på et plasttrukket armlen mens hun begynte å jobbe. Nåla sang mot huden min, jeg kjente på den prikkete sårheten mens hun skrapte blekket inn i mønsteret.
Jeg satt dørgende stille, med blikket retta rett foran meg, det er noe intimt med det å bli tatovert, med selve situasjonen, og det å glo på nåla mens hun holdt på forekom meg nesten uhøflig. Jeg veit ikke hvorfor.

Jeg sa ingenting. I en taxi eller på et legekontor kan jeg finne på å tørrprate, men ikke der, jeg veit ikke så mye om hva disse kidsa er opptatt av, selv om de hadde bra musikksmak. Kanskje det var skating eller surfing eller basehopping. Totalt ukjent farvann for meg.  Og om været snakka jeg meg tom for flere uker siden.

I den hånda hun ikke tatoverte med, hadde hun ei fille, som hun brukte til å tørke vekk blod og overskytende blekk.I utgangspunktet ville jeg ha Liverbirden min helt sort, men hun fikk overtalt meg til å gå for en delvis skyggelagt variant, for å få litt mer liv i den.
Det ble dritbra, og på tre kvarter var hun ferdig, smørte på mer greier som lukta stramt, og teipet fast en plastfolie.

Då tenke eg me seie 1600, sa hun.  Letta labba jeg bort til domkirkeplassen for å ta ut penger, takka henne med et smil, og gikk tilbake til bilen.

Nå håper jeg bare at Liverbirden min bringer lykke, og tar seriegullet tilbake til Anfield. Der det hører hjemme.

Kommentarer

Populære innlegg fra denne bloggen

Hits for kids.

Midt i hjerta