Kraften

1. Mai har alltid vært en spesiell dato for meg.
Vi feira aldri hjemme på Kåda. Ikke utover det å heise flagget og spise litt kake på kvelden.
1.Mai var fars bursdag.
Og våren er den travleste tida på en gård, så det var aldri aktuelt å gå i tog eller noe.

En gang da jeg var i begynnelsen av tjueåra nekta jeg riktignok å jobbe, men om sant skal være sagt, så var årsaken like mye latskap som idealisme. Arbeidsgiversiden svarte med lockout. Eller kjeft  som man også kan kalle det.

Jeg vaska mors bil, skreiv timer og fikk mer kjeft. Nåko for nåko.

Jeg har aldri forstått hvorfor bønder blir så provosert av 1.Mai. Hvorfor er det provoserende at man markerer skjevheter og urettferdighet? Og hva er det med sykelønnsordningen eller arbeidsmiljøloven som gjør at man velger å kjøre hevd på akkurat denne dagen? Den eneste gangen jeg kan huske at bondestanden har vært med i toget var før EU-avstemningen i 94.
I 95 glimra de med sitt fravær.

Men dem om det.

Rållså og ungene og jeg tok bussen ned til byen i går.  Det var et helvete å komme seg ut dørene, grining i stereo og alt som hører med. Men så snart vi var ute så sklei alt over og fikk en rytme. Jeg er stolt av gjengen vår. Det er fine folk.

Vi møtte Familien Beelzebubsen ved teateret, og Ingrid fant dyrebare skatter på fortauet. Ei brun krone, ei tom dropseske, et mykt 'glitrepapir' som stamma fra ei sigarettpakke. For krona skulle hun kjøpe ei ny Barbiedukke.

Dum Dum Boys synger at det er deilig å sveve i skyggen, men i går var det deiligst i sola.

Rållså ville starte kor og Bubba ville starte korps, og selv sto jeg og lurte på om det var noen mulighet for å snike seg til en sigarett uten at ungene merka det.

Men så hørte vi trommer og blåsere oppe i (tough)Løkkeveien, og da vet man at det er Mai, og ned bakken kom toget som hadde eskorte av 2 Politimotorsykler og etter dem kom en nydelig veteranbrannbil som var lasta med unger og Endre så og så med lengselsfulle øyne og så kom det første korpset og parolene og de røde fanene og alle folka, og jeg kjente på kraften fra fagbevegelsen for første gang, og jeg tror ungene også kjente den. Jeg løfta Endre opp på skuldrene slik at han skulle få se bedre.
Og det var mye å se. Toget talte muligens så mye som et par tusen mennesker, og jeg lurer på om Siv Jensen hadde forutsett dette: at hun og kumpanene hennes faktisk har samla folk flest - på den andre siden.

Vi gikk over jernbanelokket og fikk med oss det siste korpset en gang til, og så rusla vi bort til domkirken, hvor apellene ble holdt.
Og så kjøpte vi drops på seveneleven før vi gikk hjem.
Ingrid spytta i si krone.
De resterende 29 blei dekka av meg.