Lars Monsen - stikk å piss - Del 1
Da jeg var barn var jeg intet friluftsmenneske, jeg ivret ikke etter å gå i fjellet eller springe i skogen. Jeg direkte mislikte utendørs vinteraktiviteter. Dette hadde naturligvis sammenheng med de manglende ferdighetene jeg hadde.
Kort sagt så var jeg en stuegris. Vi var vel ikke noen typisk friskusfamilie heller. Far hadde så mye han skulle vinne over på andre områder.
De gangene vi gikk tur så var det for å hente hjem sauer som sto fast på den høyeste topp, eller hadde gjemt seg i de fjerneste avkroker av Ryfylkeheiene. Til tross for at far var en røslig kar, så var han en sattan til å gå, som vi sier på våre kanter, men som sagt så måtte det være et formål med turen. Koseluffing for luffingens skyld var aldri et alternativ.
Dermed gikk det som det måtte. Far danset som en over middels spenstig geitebukk over myr og tue og lyng og hump og hei, og bak kom jeg indianeren snublefot, småsnublende og pesende med gråten i halsen.
Det er ikke akkurat noe optimalt grunnlag for de store naturopplevelelsne senere i livet. .
Vår lille familie, vi springer ikke på skogen i tide og utide vi heller. Men avogtil. Sammen med familien Beelzebubsen.
For noen uker siden fikk jeg en tekstmelding fra nettopp Beelsebub, der han foreslo at vi skulle gå tur fra Hellvik til Eigersund.
Det var en sånn utrolig blank Søndag.
Jeg skulle ta med Endre og Bubba skulle ta med sin to år gamle datter, og så skulle vi gå den gamle jernbanevegen.
Jeg laget kakao, smurte niste, fant fram klær, og brukte resten av morgenen på å overtale Endre.
Han hadde fått det for seg at det var mye kjekkere å være med Rållså og rydde.
Han nektet. Hele den lille kroppen protesterte. Gråt, snørr og tårer, tenners gnissel.
Det er vanskelig å se på forhånd hvordan ting skal bli.
Enda vanskeligere for en fireåring enn en førtitreåring.
Det var med en viss bismak førtitreåringen tvang sin vilje igjennom. Endre tok resignert hånda mi og vi tuslet sammen ut døra.
Hver vår sekk på ryggen, bort til butikken.. Beelzebub var som vanlig litt sein. Da han dukka opp, satte jeg Endre i det ledige barnesetet og meg selv i passasjersetet og på stereoen var det barnesanger og generelt god stemning.
Mona og Endre satt og kikka på hverandre i baksetet. Sa lite. Jeg liker så godt å se hvordan Endre kan gli inn i en stemning når vi kjører bil, at blikket hans blir fjernt og blankt der han sitter og skuer ut vinduet. Jeg fant den lille neven hans. Strøyk den.
Vi suste avgårde ned 44, mellom gårdene på jæren. Mellom storfe og småfe som fortsatt gikk ute. Mellom store mengder rundballer og driftsbygninger, under den vidunderlig klare og åpne jær-himmelen.
Det er vanskelig å beskrive høsten uten å gå seg vill i klisjèene. Beelzebub og jeg prøvde. Vi kikka i speilet, og der hadde begge ungene sovna, og da kunne vi skru av barneplata, og vi spilte ballen fint mellom oss. Fine, rolige pasninger rett på foten: tenk så jævla vindstilt der e.
Ja, og så fine temperatur.
Ja.
Der e grævla fint her ude.
Eg tenke - me e vel framme om et kvarter.
Nei, Eigersund tar ein drøye time.
(Dette visste jeg KUN fordi lillesøster Frekkesen bor der)
Slik gikk den siste halvtimen, mens jærlandskapet gradvis forandret seg til knauser og knatter og vi fløyt liksom inn i dalane, mens havet lå som et absurd, mørkeblått teppe til høyre for oss.
Vi svingte inn og parkerte ved jernbanestasjonen på Hellvik.
Åpna dørene bak, for å la de minste få en forsiktig oppvåkning.
Bubbs tok ut vogna. Vi fant sekkene.
Jeg hadde en pakke kjeks strategisk plassert i sidelomma, og da Endre begynte å våkne til, løsnet jeg forsiktig beltet hans og løftet han ut. Putta et par kjeks i hånda hans. Bød turkameratene våre. Vi ruslet avgårde. Mona i vogna.
Bubba sjekket på nettet hvor langt det var å gå. 8,2 kilometer. Det er langt for korte bein. Men vi hadde
liksom bestemt oss.
Endre fikk en pinne, og pinnens makt kan man ikke kimse av.
To be continued
Kort sagt så var jeg en stuegris. Vi var vel ikke noen typisk friskusfamilie heller. Far hadde så mye han skulle vinne over på andre områder.
De gangene vi gikk tur så var det for å hente hjem sauer som sto fast på den høyeste topp, eller hadde gjemt seg i de fjerneste avkroker av Ryfylkeheiene. Til tross for at far var en røslig kar, så var han en sattan til å gå, som vi sier på våre kanter, men som sagt så måtte det være et formål med turen. Koseluffing for luffingens skyld var aldri et alternativ.
Dermed gikk det som det måtte. Far danset som en over middels spenstig geitebukk over myr og tue og lyng og hump og hei, og bak kom jeg indianeren snublefot, småsnublende og pesende med gråten i halsen.
Det er ikke akkurat noe optimalt grunnlag for de store naturopplevelelsne senere i livet. .
Vår lille familie, vi springer ikke på skogen i tide og utide vi heller. Men avogtil. Sammen med familien Beelzebubsen.
For noen uker siden fikk jeg en tekstmelding fra nettopp Beelsebub, der han foreslo at vi skulle gå tur fra Hellvik til Eigersund.
Det var en sånn utrolig blank Søndag.
Jeg skulle ta med Endre og Bubba skulle ta med sin to år gamle datter, og så skulle vi gå den gamle jernbanevegen.
Jeg laget kakao, smurte niste, fant fram klær, og brukte resten av morgenen på å overtale Endre.
Han hadde fått det for seg at det var mye kjekkere å være med Rållså og rydde.
Han nektet. Hele den lille kroppen protesterte. Gråt, snørr og tårer, tenners gnissel.
Det er vanskelig å se på forhånd hvordan ting skal bli.
Enda vanskeligere for en fireåring enn en førtitreåring.
Det var med en viss bismak førtitreåringen tvang sin vilje igjennom. Endre tok resignert hånda mi og vi tuslet sammen ut døra.
Hver vår sekk på ryggen, bort til butikken.. Beelzebub var som vanlig litt sein. Da han dukka opp, satte jeg Endre i det ledige barnesetet og meg selv i passasjersetet og på stereoen var det barnesanger og generelt god stemning.
Mona og Endre satt og kikka på hverandre i baksetet. Sa lite. Jeg liker så godt å se hvordan Endre kan gli inn i en stemning når vi kjører bil, at blikket hans blir fjernt og blankt der han sitter og skuer ut vinduet. Jeg fant den lille neven hans. Strøyk den.
Vi suste avgårde ned 44, mellom gårdene på jæren. Mellom storfe og småfe som fortsatt gikk ute. Mellom store mengder rundballer og driftsbygninger, under den vidunderlig klare og åpne jær-himmelen.
Det er vanskelig å beskrive høsten uten å gå seg vill i klisjèene. Beelzebub og jeg prøvde. Vi kikka i speilet, og der hadde begge ungene sovna, og da kunne vi skru av barneplata, og vi spilte ballen fint mellom oss. Fine, rolige pasninger rett på foten: tenk så jævla vindstilt der e.
Ja, og så fine temperatur.
Ja.
Der e grævla fint her ude.
Eg tenke - me e vel framme om et kvarter.
Nei, Eigersund tar ein drøye time.
(Dette visste jeg KUN fordi lillesøster Frekkesen bor der)
Slik gikk den siste halvtimen, mens jærlandskapet gradvis forandret seg til knauser og knatter og vi fløyt liksom inn i dalane, mens havet lå som et absurd, mørkeblått teppe til høyre for oss.
Vi svingte inn og parkerte ved jernbanestasjonen på Hellvik.
Åpna dørene bak, for å la de minste få en forsiktig oppvåkning.
Bubbs tok ut vogna. Vi fant sekkene.
Jeg hadde en pakke kjeks strategisk plassert i sidelomma, og da Endre begynte å våkne til, løsnet jeg forsiktig beltet hans og løftet han ut. Putta et par kjeks i hånda hans. Bød turkameratene våre. Vi ruslet avgårde. Mona i vogna.
Bubba sjekket på nettet hvor langt det var å gå. 8,2 kilometer. Det er langt for korte bein. Men vi hadde
liksom bestemt oss.
Endre fikk en pinne, og pinnens makt kan man ikke kimse av.
To be continued
Kommentarer