River deep, mountain high

Dag to var været litt gråere, men vi fortsatte innover heia.

Særlig hunden var tydelig støl, energinivået var klart lavere. Ikke annet å vente av en hund som sto i bånd det meste av året.

Det begynte å regne litt, og da vi kom opp på snaufjellet kom tåka sigende taust som et trolsk slør, og sikten ble ganske dårlig.
Men turistforeningen hadde merket stien med rød maling, og sauene kunne veien.

Jeg vet ikke helt hvordan det skjedde, om jentene skulle gå foran. Bare følge de røde merkene, eller om de hadde sakket akterut, og skulle gå litt roligere fordi de var slitne.
Det spiller ikke noen rolle nå, men jeg heller mot det første.

De ble ihvertfall borte for oss, og Jonas og jeg stoppet drifta da vi skjønte at de var forsvunnet. En time seine dukket de - til vår store lettelse - opp igjen. Vi hadde vært aldeles i villrede. Skulle vi lete? Hvor? Ingen av oss var lokalkjent, og påskeharen alias snublefot var allerede den gang viden kjent for sin stedsans. Sin mangel på evne til å orientere seg i ukjente omgivelser. Vi var heldige.

Etter å ha gått langt (og lenger enn langt) nådde vi pilsebu. Målet for de som skulle spise seg fete.

Men for å komme dit måtte vi over ei bru, og under den brua bodde en fæl elv, og dette var ei hengebru, som skulle ha rekkverk av netting. Men den var fjernet før snøen kom. Og ingen hadde hengt den opp igjen. Kjæresten til Jonas var trett (og mer enn trett) etter å ha gått langt (og lenger enn langt) og ville helst ha husrom og en matbit, men Jonas og jeg måtte først strekke nettingen ut, slik at vi ikke jaget sauene ut i den visse død. Jeg synes å huske at det var litt surt da. På mer enn én måte. Vi fikk rigga nettingen, og sammen presset vi dyra inn på brua.
Det som ofte er problematisk når man skal jage sauer og lam over foreksempel ei bru, er at de voksne sauene (som har gjort ting før) går først. Blir man så stående med bare lam på slutten, da har man et problem. Lammene blir gjerne nervøse og vil snu. Bææ..dette tør jeg ikke. Det skjedde den gangen. Hysj! Tsju! Gå, din jevel! Jævla idiot.

Vi måtte slippe det ene, men fikk de andre over. Det éne hoppet på elva, men vi fikk grappet det, og så halte vi det over brua, og slapp det på den andre siden, med ønsker om en god sommer.

Her slutter del to i sagaen om Jonas i ødemarken. En relativt sann historie fra bygdenorge.

Kommentarer

Populære innlegg fra denne bloggen

Bonde i fra bygda

Skyggebror

Fantastiske krek