Blekkulf danser lumbago i den blå timen
Første gang jeg hørte ordet 'Lumbago' trodde jeg det var en eksotisk fugl med langt rødt nebb, regnbuefarget bryst og buskete grønne halefjær.
Eller en frekk latinamerikansk dans som har sugende sorte blikk og heftige rumpevrikk på repertoaret.
Eller noe sånt.
Jeg trodde absolutt ikke at det var en akutt rygglidelse som rammet akkurat når man pantet flasker sammen med sin drøyt to år gamle sønn.
Eller jeg hadde ihvertfall ikke ventet meg det.
Selve pantingen var en del av et 'far leder sine to børn inn i kildesorteringens vidunderlige verden - prosjekt'.
Kildesortering hos oss foregår på følgende måte: Rållså kildesorterer glass og metall, drikkekartonger, plast, pant og så videre i poser som hun kaster inn i kjelleren. (Hvis jeg ikke er raskere og lar dem gå i restavfallet).
Jeg er av den mening at tvillingforeldre burde være fritatt for det peset det tross alt er å sortere avfall, og særlig hvis de bor i en utkant hvor ryktene sier at renovasjonsstaben blander alt sammen senere likevel.
Når haugen av kildesortert avfall blir så stor at jeg ikke kommer inn i kjelleren lenger (omtrent hver sjette måned), tar jeg og kjører det vekk for å putte det i sine respektive containere. Og etterpå panter jeg. (Panter jeg)
Ingrid var medhjelper på den første delen av miljødagen. Hun fikk være med ned i kildesorteringshavet i kjelleren og bære ut posene som inneholdt plastavfall. Det gikk aldeles strålende. Jeg løftet henne opp så hun kunne putte ting oppi conainerne også, og hun var som vanlig i godt humør.
Da første del av prosjektet var over sendte jeg henne opp trappene til sin mor, og kledde opp en småsyk og fornærmet Endre som ikke hadde fått være med på første del av oppdraget.
Jeg prøvde å gjøre nytte av han på samme måte som jeg hadde gjort med søsteren, men Endre ville ikke bære ut noen pose. Endre hadde funnet en lekebil. Av typen som man sitter på, men som han og Ingrid har vokst ifra. Den vipper rundt for et godt ord.
Jeg prøvde å overtale ham til å la den stå, men han insisterte. Da sa jeg nei og kastet bilen i en bue så langt inn i kjelleren som jeg kunne. Nå var Endre rasende. Han vrælte i sinne. Så bar jeg ut panten alene. Da jeg kom inn i kjelleren igjen hadde junior dratt ut bilen enda en gang. Pågangsmotet hans var upåklagelig. Det skal han ha.
Men jeg hadde ikke tid til noe mer dill. Tok ham under armen og plantet den sinte lille kroppen hans i bilstolen. Regnet med at han ville tø opp etter en stund.
Og da vi omsider hadde fått oss selv og alt tomgodset inn foran panteautomaten,og jeg hadde rigga en kasse som han kunne stå på og han fikk legge boksene og flaskene inn selv. Da føltes det omsider som om jeg hadde en slags kontroll over situasjonen.
Synet av en toåring som putter ølbokser inn i en panteautomat: Framtiden er lysegrønn.
Men helt i slutten av denne seansen pådro jeg meg en voldsom strekk i ryggen og ble gående som en olding i fire dager.
Hvis det var Luther og gjengen som straffet meg for det med ølboksene, så var det jævla dårlig gjort.
Eller en frekk latinamerikansk dans som har sugende sorte blikk og heftige rumpevrikk på repertoaret.
Eller noe sånt.
Jeg trodde absolutt ikke at det var en akutt rygglidelse som rammet akkurat når man pantet flasker sammen med sin drøyt to år gamle sønn.
Eller jeg hadde ihvertfall ikke ventet meg det.
Selve pantingen var en del av et 'far leder sine to børn inn i kildesorteringens vidunderlige verden - prosjekt'.
Kildesortering hos oss foregår på følgende måte: Rållså kildesorterer glass og metall, drikkekartonger, plast, pant og så videre i poser som hun kaster inn i kjelleren. (Hvis jeg ikke er raskere og lar dem gå i restavfallet).
Jeg er av den mening at tvillingforeldre burde være fritatt for det peset det tross alt er å sortere avfall, og særlig hvis de bor i en utkant hvor ryktene sier at renovasjonsstaben blander alt sammen senere likevel.
Når haugen av kildesortert avfall blir så stor at jeg ikke kommer inn i kjelleren lenger (omtrent hver sjette måned), tar jeg og kjører det vekk for å putte det i sine respektive containere. Og etterpå panter jeg. (Panter jeg)
Ingrid var medhjelper på den første delen av miljødagen. Hun fikk være med ned i kildesorteringshavet i kjelleren og bære ut posene som inneholdt plastavfall. Det gikk aldeles strålende. Jeg løftet henne opp så hun kunne putte ting oppi conainerne også, og hun var som vanlig i godt humør.
Da første del av prosjektet var over sendte jeg henne opp trappene til sin mor, og kledde opp en småsyk og fornærmet Endre som ikke hadde fått være med på første del av oppdraget.
Jeg prøvde å gjøre nytte av han på samme måte som jeg hadde gjort med søsteren, men Endre ville ikke bære ut noen pose. Endre hadde funnet en lekebil. Av typen som man sitter på, men som han og Ingrid har vokst ifra. Den vipper rundt for et godt ord.
Jeg prøvde å overtale ham til å la den stå, men han insisterte. Da sa jeg nei og kastet bilen i en bue så langt inn i kjelleren som jeg kunne. Nå var Endre rasende. Han vrælte i sinne. Så bar jeg ut panten alene. Da jeg kom inn i kjelleren igjen hadde junior dratt ut bilen enda en gang. Pågangsmotet hans var upåklagelig. Det skal han ha.
Men jeg hadde ikke tid til noe mer dill. Tok ham under armen og plantet den sinte lille kroppen hans i bilstolen. Regnet med at han ville tø opp etter en stund.
Og da vi omsider hadde fått oss selv og alt tomgodset inn foran panteautomaten,og jeg hadde rigga en kasse som han kunne stå på og han fikk legge boksene og flaskene inn selv. Da føltes det omsider som om jeg hadde en slags kontroll over situasjonen.
Synet av en toåring som putter ølbokser inn i en panteautomat: Framtiden er lysegrønn.
Men helt i slutten av denne seansen pådro jeg meg en voldsom strekk i ryggen og ble gående som en olding i fire dager.
Hvis det var Luther og gjengen som straffet meg for det med ølboksene, så var det jævla dårlig gjort.
Kommentarer