Provinsen

Det sies at provinsen er stille, men det må være en annen provins enn akkurat den jeg bor i med min relativt lille familie.

Det er mer som å bo midt på en byggeplass. Det bankes og sages og graves og slipes fra tidlig morgen til sen kveld. På alle kanter. Alltid.

Tirsdagen er min hjemmedag med ungene. Det pleier å være både koselig og hektisk. Kaos kledd utenpå et skjelett av system. Måltider og den etterlengtede sovepausen i halvtolvtiden.
Ingrid og Endre liker godt å sove i vogna. Jeg pakker dem inn i varme klær. Dytter en tutt i munnen på hver, og seler dem fast i dunposene. Ingrid sammen med sin faste følgesvenn Lollo. Lollo er ei rosa - og ofte temmelig skitten tøymus - som er en slags forutsetning for at hun skal roe seg ned. Endre bytter mellom 'Ninå' som er en lyseblå tøykanin og en like lyseblå hinkelpinkel.

Begge foretrekker å ha minst èn ekstra tutt i hånda.

I går pakket jeg dem inn som vanlig. Gikk en tur på rundt hundre meter, og parkerte vogna under altanen. Begge de to i tvillingvogna sov. Jeg så fram til speilegg og kaffe og aviser på nettet.
Men ti meter fra vogna - på oppsiden av huset - sto en mann med en diger drill og boret hull til gjerdepåler.

Et hekkans bråk, som vi sier på våre kanter. Et helvetes leven. Et satans forpult riste og skrallehelvete.

De våknet etter en halv time. Først hun. Så han. Henne går det ikke an å få til å sove igjen, men da jeg spurte han om han ville sove lenger i vogna, nikket han med det lille hodet.
Jeg lot han ligge, krysset fingrene og tok Ingrid opp i stua. Men larmen fortsatte og da bestemte jeg meg for å putte ham oppi senga heller.

Like etter gjorde Ingrid bommelom, og jeg gikk på badet for å bytte på henne. Da hørte jeg Endres små føtter over linoleumen. tasstasstass.. Og jeg tenkte at dette går aldri. Og da jeg var ferdig med bleieskiftet tok jeg Ingrid på armen og gikk for å se hvor poden hadde tatt veien.
Han var ikke på rommet sitt, men døra til vårt soverom stod på gløtt. Og da jeg kikket inn så jeg at han hadde lagt seg med hodet oppå min pute. Min lille gutt lå og bladde stille i et Pondusblad.

Vi lot ham ligge. Listet oss ned trappa, og selvsagt sovnet han ikke. Vi tilbragte mesteparten av ettermiddagen i leketeltet på stuegulvet alle tre, vi leste om Albert Åberg og Skybert, Albert Åberg og spøkelsene, eventyret om gullhår og de tre bjørnene og det om pepperkakegutten.

Omogomgjen, slik unger liker det.