Det er søndag kveld, finalen på ei hendelsesrik helg er på trappene. Jeg er i trappene jeg også, skulder til skulder med Jon Evil. Det er Sentrum scene i hovedstaden, lyset slukkes, Inn på scenen tusler 5-6 musikere og en mann i svart dress med skulderlangt grått hår og en naturlig autoritet. Det er Blixa Bargeld og hans Einstürzende Neubeuten. Det er kjærlighet mellom scene og sal. En kan merke sånt etter 40 år med konserter. Dette har hendt: Lørdag ettermiddag pakker vi instrumenter og utstyr i bil og tilhenger, og kjørt den drøye timen det tar å komme seg til Tønnevik, på Fister, i Hjelmeland kommune. Løa i Tønnevik er en relativt ny scene, plassert i naturskjønne omgivelser, et reint idealistisk prosjekt. Fantastiske folk, nydelige lokaler, med gode lydforhold. Vi får hjelp til alt vi trenger og enda litt til, det er en lun stemning, mildt hektisk for alle utenom meg, som bare prøver å være tilgjengelig og ute av veien mellom ledninger, forsterkere, høyttalere og instrum...
Kommentarer
Min gutt sa fy faen her om dagen. Det var ikkje rørande i det heile tatt....Dessuten er det MEG han har lært det av, og det trigger ingen hurrarop hos meg eller andre! For tiden er det "ikkje gidd" og andre hippe ord som er stas - så kos deg med dei fyrste orda
Vanskelig for unger å skjønne at det er ett sett regler for oss og et helt annet for dem.
"Pappa Kaka" kom det klart og tydelig fra lillemann. Jeg vet ikke om han smilte,for det var mørkt i rommet,
men det var smil i stemmen.
Denne fine opplevelsen resulterte i at pappa sto opp hver morgen og hentet kaka til gutten sin.