Drømmen og St.Bernhardshunden
Det er bare unntaksvis at jeg husker drømmer. Det kan gå år mellom hver gang.
Da jeg våknet i morges, av avisbudets gange i oppgangen hadde jeg et vagt minne av to drømmer.
I den ene drømmen jaget jeg noe. Jakten tok meg til fots gjennom gater og smug og inn i en kinosal. Det var en rar kinosal. Den var helt mørk og setene var vendt mot hverandre mot en slags midtgang. Det var vanskelig å komme seg fram og plutselig kom jeg på at jeg måtte ta av meg sekken jeg hadde på ryggen. Jeg la den i midtgangen og begynte å løpe mot lerretet. Det likte de engelske soldatene dårlig. Det var vel fire-fem av dem og de slo meg rett ned.
Det er ikke umulig at jeg hadde slengt med leppa i forkant. Briter er jo så hårsåre.
i den andre drømmen var Rållså og jeg ute på tur med babyene våre. Det var en vårdag. Gresset var grønt og himmelen blå. Av en eller annen grunn hadde vi plassert Endre og Ingrid i en bæresele på ryggen til en St.Bernhardshund. Mye mulig at det var min idè. Vi gikk ned en ganske bratt bakke i en eikeskog som ennå ikke hadde blitt sommergrønn. Bare greiner som strakk seg og tegnet seg som vakre silhouetter mot himmelen. Jeg må ha kommentert lyset. Jeg gjør alltid det.
Det var da St.Bernhardshunden stakk fra oss. Og vi løp etter den og ropte, men den kom ikke tilbake.
Under et tre fant vi seletøyet. Men bikkja og babyene var søkk vekke.
Da jeg våknet i morges, av avisbudets gange i oppgangen hadde jeg et vagt minne av to drømmer.
I den ene drømmen jaget jeg noe. Jakten tok meg til fots gjennom gater og smug og inn i en kinosal. Det var en rar kinosal. Den var helt mørk og setene var vendt mot hverandre mot en slags midtgang. Det var vanskelig å komme seg fram og plutselig kom jeg på at jeg måtte ta av meg sekken jeg hadde på ryggen. Jeg la den i midtgangen og begynte å løpe mot lerretet. Det likte de engelske soldatene dårlig. Det var vel fire-fem av dem og de slo meg rett ned.
Det er ikke umulig at jeg hadde slengt med leppa i forkant. Briter er jo så hårsåre.
i den andre drømmen var Rållså og jeg ute på tur med babyene våre. Det var en vårdag. Gresset var grønt og himmelen blå. Av en eller annen grunn hadde vi plassert Endre og Ingrid i en bæresele på ryggen til en St.Bernhardshund. Mye mulig at det var min idè. Vi gikk ned en ganske bratt bakke i en eikeskog som ennå ikke hadde blitt sommergrønn. Bare greiner som strakk seg og tegnet seg som vakre silhouetter mot himmelen. Jeg må ha kommentert lyset. Jeg gjør alltid det.
Det var da St.Bernhardshunden stakk fra oss. Og vi løp etter den og ropte, men den kom ikke tilbake.
Under et tre fant vi seletøyet. Men bikkja og babyene var søkk vekke.
Kommentarer