Kjære tvillingene mine.

Eller våre heter det visst. Og jeg kan ikke si meg uenig i det.

Jeg har tenkt veldig mye på dere i det siste og på at naturen er forunderlig og komplisert og at jeg nesten ikke kan tro at dere ligger inni magen til Rållså.
Jeg gleder meg uhemmet til å bli kjent med dere. Til å begynne med - når vi fikk vite at dere var to og ikke bare en - satt jeg med åpen munn og hjertebank i omtrent en uke of tenkte at hvordan skal dette gå? Jeg vet jo ikke hvordan sånne bebiser virker og tenk om jeg gjør noe feil og om dere kommer til å synes at jeg er teit og håpløs og gammeldags eller tilogmed slem?
Moren deres og jeg snakker veldig mye om dere - vi er visst på vei inn i en fase som blir kalt 'ammetåke' - og det er visst ikke så vanlig nesten et halvt år før det er noen å amme på. Jeg er litt bekymret for om vennene våre synes vi er blitt kjedelige som bare går med hodet inn i en boble og tenker på dere hele tiden og at det er det eneste vi snakker om også. Men for dere er jo dette bare positivt for det er jo dere som er i sentrum av alt sammen.
Når dere kommer ut skal jeg lære dere en kjempefin fotballsang som heter 'The Fields of Anfield Road'. Det hadde vært så fint om Liverpool vant Premier league det året dere blir født, men nå har det der jappe-laget fra Manchester alt for langt forsprang, så bare de største optimistene blant oss våger å håpe på det lenger.
Og så skal jeg lære dere at R&B, Soul og vokalister med runkestemme er en uting og nittini prosent av all Rap er helt dynge.
Men det kommer vi tilbake til. Jeg håper at dere har det fint der dere ligger og spreller og at dere er friske når dere kommer ut og at dere kommer til å sove om natta, selv om mange sier at det ikke er så stor sjans for det siste.
Blir fint å se dere uansett.

Pappa.