I Kaanans land
Vi er plutselig i Oktober.
Det er mange ting som er plutselig for meg, og det fikk vi eksempel på for et par timer siden.
Rållså prøver å orge oss. Vi har en sånn google-kalender, hvor vi (mest hun) legger inn evenementer og den slags, for å få en oversikt over hvordan vi skal angripe saker og ting. Det er bursdager og møter og lagekvelder og Rållså sine yogatimer, og jeg har kanskje lagt inn to ting fram til jul.
Det er førstemann til mølla-prinsippet som gjelder - jeg er aldri først til mølla - og jeg må innrømme at da jeg så kalenderen etter at Rållså hadde lagt inn sitt, så ble jeg en smule andpusten.
Jeg teller under ti dager som er uten rosa streker. Fram til jul.
Det er åpenbare fordeler med et slikt kalendersystem. Blir det brukt på riktig måte så er sjansen for at man får med seg ting mye større.
En svakhet med systemet kan være at. hvis man ikke oppdaterer fortløpende eller lener seg for mye på teknikken, så er det ikke noe annet som gjelder- muntlige beskjeder går ikke inn.
Da jeg våkna i morges - rundt kvart over fem - hadde jeg den bestemte følelsen av at noe ikke var som det skulle.
Det knirka i loftsenga der jeg lista meg ned leideren i mørket. Det hogg i meg.
Hvor er Rållså?
Det sto ingen sko og slang i gangen, det hang ingen jakke over kjøkkenstolene. Det lå ingen på sofaen. Jeg kikka inn på soverommet, og der var hun heller ikke. Ungene lå på kryss og tvers, men ingen Rållsis.
Hjerterytmen økte betraktelig, der jeg tok enda en runde for å sjekke om hun kunne være der likevel.
Kalenderen min hadde riktignok varsla meg om et møte fra ni til ti i går, men ikke noe mer. Hun skulle jo komme hjem.
Hva i kaanans land kunne ha skjedd?
Jeg så for meg alle slags fæle ting, for eksempel at hun hadde kræsja med sykkelen eller var bortført av aliens eller en eller annen psyko. Hva var nå nummeret til politiet igjen?
Jeg sendte først en melding - en klassisk : Hvor er du?
Og så ringte jeg henne, og heldigvis tok hun den. Og heldigvis var hun på Sørpeland.
Det var jeg som skulle følge ungene på skolen, sa hun. Hun hadde jo sagt det. To ganger.
Du må begynna å hørra itte når eg snakke te deg.
Jeg var bare glad for at aliensene ikke hadde tatt henne med i romskipet sitt.
Det er mange ting som er plutselig for meg, og det fikk vi eksempel på for et par timer siden.
Rållså prøver å orge oss. Vi har en sånn google-kalender, hvor vi (mest hun) legger inn evenementer og den slags, for å få en oversikt over hvordan vi skal angripe saker og ting. Det er bursdager og møter og lagekvelder og Rållså sine yogatimer, og jeg har kanskje lagt inn to ting fram til jul.
Det er førstemann til mølla-prinsippet som gjelder - jeg er aldri først til mølla - og jeg må innrømme at da jeg så kalenderen etter at Rållså hadde lagt inn sitt, så ble jeg en smule andpusten.
Jeg teller under ti dager som er uten rosa streker. Fram til jul.
Det er åpenbare fordeler med et slikt kalendersystem. Blir det brukt på riktig måte så er sjansen for at man får med seg ting mye større.
En svakhet med systemet kan være at. hvis man ikke oppdaterer fortløpende eller lener seg for mye på teknikken, så er det ikke noe annet som gjelder- muntlige beskjeder går ikke inn.
Da jeg våkna i morges - rundt kvart over fem - hadde jeg den bestemte følelsen av at noe ikke var som det skulle.
Det knirka i loftsenga der jeg lista meg ned leideren i mørket. Det hogg i meg.
Hvor er Rållså?
Det sto ingen sko og slang i gangen, det hang ingen jakke over kjøkkenstolene. Det lå ingen på sofaen. Jeg kikka inn på soverommet, og der var hun heller ikke. Ungene lå på kryss og tvers, men ingen Rållsis.
Hjerterytmen økte betraktelig, der jeg tok enda en runde for å sjekke om hun kunne være der likevel.
Kalenderen min hadde riktignok varsla meg om et møte fra ni til ti i går, men ikke noe mer. Hun skulle jo komme hjem.
Hva i kaanans land kunne ha skjedd?
Jeg så for meg alle slags fæle ting, for eksempel at hun hadde kræsja med sykkelen eller var bortført av aliens eller en eller annen psyko. Hva var nå nummeret til politiet igjen?
Jeg sendte først en melding - en klassisk : Hvor er du?
Og så ringte jeg henne, og heldigvis tok hun den. Og heldigvis var hun på Sørpeland.
Det var jeg som skulle følge ungene på skolen, sa hun. Hun hadde jo sagt det. To ganger.
Du må begynna å hørra itte når eg snakke te deg.
Jeg var bare glad for at aliensene ikke hadde tatt henne med i romskipet sitt.
Kommentarer
Mvh Lars