Brennevinstjuven
Jeg kan vel ha vært 13 eller 14 år første gang jeg drakk whisky.
Mange av klassekompisene mine var godt i gang med å teste ut alkoholens mangfoldige virkninger på kropp og sjel. De hadde eldre bekjente som kjøpte til dem. 'Ein halve kasse øl', eller ei halve med vodka (som regel Koskenkorva eller Greenland).
Alkoholen ble prøvd ut i sosiale sammenhenger på Nessa, eller Samfunnshuset, eller ungdomshuset i Årdal.
Hain e fæmt'n år, konfirmert i vår,
med spisse boots å nyføna hår
Hain kjike på pian, dæm knise mot hain,
ja gutt'n e litt av ein verdensmainn.
Å lørdagskveill, å ungdomstid,
å trøndelag du slætte tid,
ei halv ei på lomma, å ein tier som hain bomma
hos hain bæstefar i går.
Selv ble jeg passa såpass godt på av foreldrene mine at jeg sjelden fikk muligheten til å ta den helt ut, selv om jeg lengta etter det. Avstandene i indre ryfylke er såpass store at det vanskeliggjorde ungdomsfylla i de tidlige tenårene. Når det er sagt, så har dette blitt kompensert for i ettertid, så jeg føler ikke noen bitterhet fordi jeg har gått glipp av noe. Det må dere bare ikke tro.
Men denne whiskyen - det var ei flaske som jeg fant i skapet på tømmerstua hjemme. Den var av merket Glenlivet. Det var ikke sånn hjemme at det det fløt med brennevinsflasker overalt, så jeg vet ikke hva som gjorde at jeg trodde jeg kunne ta flaska, bare konfiskere den og tro at jeg ville slippe unna med det. Rosiner og kokesjokolade var en ting, men maltwhisky fra barskapet noe helt annet.
Alle cowboyheltene mine drakk whisky som om det skulle vært vann, så jeg hadde god tro på at dette var noe for meg.
Det lukta riktignok litt kvasst, så jeg halvblanda en fjerdedel av innholdet med champagnebrus, og det smakte så forferdelig vondt at jeg brakk meg etter et par slurker. Og så slutta jeg av hele prosjektet. Så satte jeg flaska tilbake i skapet på tømmerstua og lata som ingenting.
Det jeg ikke visste var at far hadde hatt en større leteaksjon i hele huset - og til slutt hadde han gitt opp å finne den igjen - så han sperra øynene opp når den plutselig sto i skapet.
Og da var jeg for første gang i søkelyset som brennevinstjuv (men ikke siste).
Jeg nekta for alt, og forhørene var ikke hardere enn at jeg til slutt slapp unna på grunn av bevisets stilling.
Jeg kjøpte ei flaske Glenlivet i taxfreebutikken på danskebåten i høst. Jeg synes fortsat at den lukter litt stramt, men smaken er som fløyel.
Men blanda den med champagnebrus fra Nordstjernen har jeg ikke.
Mange av klassekompisene mine var godt i gang med å teste ut alkoholens mangfoldige virkninger på kropp og sjel. De hadde eldre bekjente som kjøpte til dem. 'Ein halve kasse øl', eller ei halve med vodka (som regel Koskenkorva eller Greenland).
Alkoholen ble prøvd ut i sosiale sammenhenger på Nessa, eller Samfunnshuset, eller ungdomshuset i Årdal.
Hain e fæmt'n år, konfirmert i vår,
med spisse boots å nyføna hår
Hain kjike på pian, dæm knise mot hain,
ja gutt'n e litt av ein verdensmainn.
Å lørdagskveill, å ungdomstid,
å trøndelag du slætte tid,
ei halv ei på lomma, å ein tier som hain bomma
hos hain bæstefar i går.
Selv ble jeg passa såpass godt på av foreldrene mine at jeg sjelden fikk muligheten til å ta den helt ut, selv om jeg lengta etter det. Avstandene i indre ryfylke er såpass store at det vanskeliggjorde ungdomsfylla i de tidlige tenårene. Når det er sagt, så har dette blitt kompensert for i ettertid, så jeg føler ikke noen bitterhet fordi jeg har gått glipp av noe. Det må dere bare ikke tro.
Men denne whiskyen - det var ei flaske som jeg fant i skapet på tømmerstua hjemme. Den var av merket Glenlivet. Det var ikke sånn hjemme at det det fløt med brennevinsflasker overalt, så jeg vet ikke hva som gjorde at jeg trodde jeg kunne ta flaska, bare konfiskere den og tro at jeg ville slippe unna med det. Rosiner og kokesjokolade var en ting, men maltwhisky fra barskapet noe helt annet.
Alle cowboyheltene mine drakk whisky som om det skulle vært vann, så jeg hadde god tro på at dette var noe for meg.
Det lukta riktignok litt kvasst, så jeg halvblanda en fjerdedel av innholdet med champagnebrus, og det smakte så forferdelig vondt at jeg brakk meg etter et par slurker. Og så slutta jeg av hele prosjektet. Så satte jeg flaska tilbake i skapet på tømmerstua og lata som ingenting.
Det jeg ikke visste var at far hadde hatt en større leteaksjon i hele huset - og til slutt hadde han gitt opp å finne den igjen - så han sperra øynene opp når den plutselig sto i skapet.
Og da var jeg for første gang i søkelyset som brennevinstjuv (men ikke siste).
Jeg nekta for alt, og forhørene var ikke hardere enn at jeg til slutt slapp unna på grunn av bevisets stilling.
Jeg kjøpte ei flaske Glenlivet i taxfreebutikken på danskebåten i høst. Jeg synes fortsat at den lukter litt stramt, men smaken er som fløyel.
Men blanda den med champagnebrus fra Nordstjernen har jeg ikke.
Kommentarer